23-0 er bedre enn 12-11

Jeg har overvært mange politiske møter gjennom mine år som bladfyk. Fra 1998 til 2005 frekventerte jeg de politiske fora i Bardu og Målselv jevnlig som journalist, og etter 15 år som litt for redaktørlåst til kontorstolen har jeg de seneste månedene fått kjenne den deilige lukta av lokalpolitisk sagmugg igjen. For jeg liker faktisk denne lukta bedre enn jeg trodde da jeg tok pause fra den, og denne høsten har jeg på ulikt vis fått gleden av å følge budsjett og økonomiplanbehandlinga i Balsfjord, Bardu og Målselv på nært hold. I Balsfjord og Bardu som tilstedeværende journalist under formannskapets siste budsjetthåndspålegging, og i Målselv som flue på veggen under selveste finalen i kommunestyret. Det har vært stas, men det har også gitt meg grunnlag for noen refleksjoner.

Og disse refleksjonene handler først og fremst om det aktuelle politiske klimaet i min gamle hjemkommune, Målselv. De kunne selvsagt også ha handlet om Balsfjord, der det er interessant å observere at det politiske klimaet nå synes å være betraktelig bedre enn det jeg (fra avstand) fikk inntrykk av da politikerne kranglet som verst, og jeg på lederplass omdøpte formannskapet til det noe mindre flatterende «Sirkus Balsfjord». For selv om sirkusfaktoren nå nærmest er borte, synes jeg jo at det var litt søtt å registrere at ordføreren og han som mistet klubba på målstreken nå opptrer omtrent som et gammelt ektepar i møtesammenheng. Med syrlige stikkpiller til hverandre i den politiske debatten. Under kyndig oppsikt av en jovial nyrådmann, som i kraft av sin betydelige politiske tyngde har fått rollen som en slags politisk ekteskapsveileder. Og det er slett ikke ondt ment. Refleksjonene mine kunne også ha handlet om Bardu, der Senterpartiet jo har fått en politisk posisjon som ikke står så veldig langt tilbake for den posisjonen kommunistpartiet hadde i Sovjet fra 1917 til -91. Karikert og ironisk ment, selvsagt. Men fra sidelinja er det uansett interessant å observere hvilke politiske mekanismer som utløses når kompromiss blir en teoretisk størrelse. Og posisjonens magemål må tøyles av annet enn opposisjonens demokratiske rett til å være et konstruktivt korrektiv.

Men mine refleksjoner handler altså først og fremst om Målselv, og grunnen til det kan kort oppsummeres i tittelen på denne artikkelen. For i Målselv er det 23 kommunestyrerepresentanter, og etter kommunestyremøtet forrige onsdag har jeg fundert mye på hvorfor ikke alle disse 23 stemte sammen for en sak de egentlig var helt enige om. Jeg tenker da på den viktige saken om en ønsket møteplass for ungdom, der de 12 representantene fra posisjonspartiene Senterpartiet og Høyre stemt fram et eget forslag som i intensjon ikke var stort annerledes enn det forslaget som ble lansert av Arbeiderpartiet og Venstre. For alle de 11 representantene som ikke tilhører Senterpartiet eller Høyre stemte for dette forslaget. Dermed ble posisjonens forslag vedtatt med 12 mot 11 stemmer. Og resultatet av det var at 11 representanter opplevde at de var på taperlaget. At stemninga i debatten ble like bitter som amper. Og at ungdommene i Målselv nå skal få sitt høyst betimelig tilbud mot 11 kommunestyrerepresentanters stemmer.

Nå kan man helt sikkert hevde at dette ikke er så nøye, at det er makta som rår og at et flertall er et flertall, men for meg er det ikke fullt så enkelt. I denne saken merket jeg meg at det var Arbeiderpartiets unge lokallagsleder Henrik Stangnes som i et engasjert innlegg tok til orde for møteplassen og lanserte forslaget, og jeg merket meg også at Høyre og Senterpartiet brukte et langt gruppemøte på å meisle ut et alternativ som ikke avvek stort fra originalen. Etter mitt syn burde da heller ordfører Bengt Magne Luneng ha kalt inn til et felles gruppeledermøte om denne saken, med mål om å finne ei omforent løsning som alle kunne stille seg bak. For 23-0 hadde vært langt bedre enn 12-11 i en så viktig sak for så mange i Målselv, og det er noe som skurrer når 11 i et lag på 23 føler som seg tapere etter en kamp de egentlig har vunnet. Og i dette tilfellet vil jeg påstå at hele Målselv hadde vunnet på at resultatet ble 23-0. Jeg skal være forsiktig med å gi råd, men våger likevel å antyde at resultatet her kunne ha blitt veldig annerledes dersom Senterpartiet hadde hatt en gruppeleder som ikke samtidig er ordfører. For denne kombinasjonen er krevende, og jeg er sikker på at alle egentlig hadde tjent på at kommunens desidert største parti hadde valgt å holde seg med en kompromissmaker, i form av en gruppeleder uten kjede, i kommunestyret. For 23-0 er bedre enn 12-11. Også i politikken, når alle egentlig er enig.