Anbud meg her, og anbud meg der – og historien om ei bru

Jeg har ei bru, den er kan hende ikke helt min. «Kallebru» heter den, fordi da den ble støypt engang på midten av åttitallet, så var min far støtt bortom og slo av en prat med kjentfolket som jobbet med brua. Disse syntes det var på sin plass å gravere «Kallebru» i betongen, så slik står det.

Den samme broen, som hadde både rekkverk og autovern, ble 26. juni i år påkjørt av en akkurat da selvoppnevnt rallykjører med eksepsjonelle evner. Det hender at sjåfører slumper til å tro at de har det. Heldigvis gikk det bra denne gangen. Rekkverket sørget for at bilen ikke havnet i elva, men sendte bilen som et prosjektil til motsatt side, hvor den stod godt havarert på veiskulderen.

Så kommer det jo i tur og orden diverse utsendinger, noen med blokk og papir, noen med hjelm, og andre med arbeidshansker på. Nytt rekkverk må opp, på begge sider, forlengelse av autovern selvsagt, det er jo kommet nye krav siden sist. Og alt som repareres må, repareres opp til dagens krav, det har ingenting å si at det har vært tilstrekkelig i trettifem år.

Sommeren rusler forbi, ingenting skjer. Så blir det høst og ny aktivitet, en gjeng med arbeidsfolk fra firma som ikke skatter til Balsfjord, dukket opp en fredagsettermiddag. Skjæret oppgraderes til en trafikkåre med trafikklysregulering. Det jobbes natt og dag. Men like fort som de dukket opp, slo de av lysene og forlot området. Ja, ja, da blir det vel stående slik til neste sommer.

Så midt på svarteste vinteren, selveste Lucia-dagen, dukker det sannelig opp noen igjen. De aner ikke hva de skal gjøre med all snøen som har landet siden 26. juni. Disse snakker svensk, og har visstnok en haug med broer i Kirkenes også som venter. Nå har de vel og merke ikke utstyr til å få flyttet all snøen, så nå først må noen ty til noen lokale arbeidsfolk. Det gjøres en avtale, og på kort varsel ryddes snøen lørdag 14. desember, slik at oppsett av autovern lar seg gjøre. Så drar de avgårde for å hente stolper og rekkverk i Bjerkvik. Det ble visst ikke med på første turen.

Er dette egentlig en fornuftig måte å få ting gjort på? Vi har nå to bruer i Balsfjord som skal repareres og oppgraderes. Og så var det dette med anbud da, nå viser det seg at Skutvik allikevel nok blir dyrere enn først antatt, og Sandselva må vel ut på anbud, den også. For å få dette korrekt, det er viktig det, må det nok hyres inn en konsulent eller to, gjerne en på hver side av bruene, det skulle bli fire tilsammen det.

Burde ikke vi som er politikere, og liksom sitter med makt spørre oss selv; «Er dette samfunnstjenelig på noen som helst måte?» Lar vi det stå ei heil befolkning av kompetente arbeidsfolk med lua i hånda og bøyd nakke og blir overkjørt av konsulenter og et byråkrati som er til for byråkratiets skyld. Skal vi ha det slik? Hvis man spør, hvem er det som egentlig tjener på dette? Og hvis vi følger pengene, hvor ender de? Er det mulig at de ender hos noen få navn på inntektstoppen?

Hvem vil få oppdragene i Fjellbygda? Det logiske burde være at det gikk til et av de lokale Balsfjord-firmaene. Det hadde kunnet sysselsette noen som lever og bor i Balsfjord. Det hadde kunnet gitt skatteinntekt til Balsfjord kommune. Men det spørs, er lokalbefolkningen i Fjellbygda heldige, kan det hende de kan slå av en prat med arbeidsfolket på norsk, men neppe med samme mann hele tiden. Det er sjanse for at det slett ikke lar seg gjøre å kommunisere på norsk, og det blir nok neppe gravert inn noe navn i betong, som en hyggelig gest, hvem tør det, slik utenfor regelverk? Da måtte vel heile brua blitt revet og satt opp på nytt.