Ansetter helst folk fra landsbygda

– Får man en ansatt som er lokal, oppfatter jeg det som mer stabil arbeidskraft enn en ungdom i byen, som kanskje ikke vet hva han skal gjøre til neste år, utdyper Eilertsen.

Som daglig leder og medeier i Målselv fjellandsby, og med eierinteresser i tromsbedriftene Steike godt og Kaffebønna, har Eilertsen gjort seg noen erfaringer. Og han har observert kulturforskjeller mellom by og land. Viktige stikkord er stabilitet og forutsigbarhet, som finnes i langt større grad hos bygdefolket. Det gjelder både i forhold til arbeidskraft og når en skal inngå avtaler.

– Har man blitt enig om noe, så blir det slik, sier gründeren.

Mindre fravær

Kulturforskjellene gir seg også utslag i mindre fravær hos bygdefolket, hevder Eilertsen.

– I Fjellandsbyen har vi omtrent ikke opplevd sykdom annet enn for eksempel benbrudd. Vi har lite endags- og todagsfravær.

Eilertsen tror det har noe å gjøre med følelsen av forpliktelse overfor arbeidsplassen, som kanskje er mindre eller mer sårbar enn i byen. Der arbeidsplassene har et mer urbant preg, er det annerledes.

– Muligheten for å være syk en dag er større i en bedrift i byen.

Som prinsipp

Han forteller at da han var i elektronikkbransjen, hadde de en klar policy på hvem som fikk jobbene.

– Vi hadde som prinsipp at dersom to søkere sto likt, så valgte vi den fra landsbygda.

Målselv fjellandsby hadde få lokale søkere, så der ble det ikke like enkelt. Folk utenfra måtte velges. Eierne måtte også jobbe masse selv de første månedene fordi de ikke hadde nok ansatte.

– Man kan antakelig forklare det med to forhold. Det ene var at vi kom sent i gang, og folk hadde jobb allerede. Men jeg tror også at det nye – frykten for det ukjente – gjorde at vi fikk få lokale søkere. Dette bedret seg imidlertid etter hvert, sier Eilertsen, som tror at nyetableringer ikke har like stor appell på landet som i byen. I byen vil nettopp det at en bedrift er ny, gi flere jobbsøkere.

Mer selvstendige

Pål Einar Eilertsen har også tro på at ungdom på landet er mer selvstendige enn ungdom i byen, noe som virker inn på evnen til å håndtere en jobb.

– Mitt inntrykk er at en 20-åring i Målselv er mer selvstendig enn en 20-åring i byen, sier han.

Dette kommer ifølge gründeren av at ungdommene i byen bor hjemme lenger på grunn av de høye bokostnadene. Det har han erfart blant sine ansatte på Kaffebønna.

Generelt tror han også at trangen til å bruke penger øker i en by. Noe som gjør det verre å etablere butikker, kafeer og utesteder i distriktene.

– Tilgangen gjør at en bruker mer penger. Det gjelder alt fra shopping til fest og moro, mat ute og så videre. Bor en på landsbygda, stikker en ikke på kafé for å ta lunsj, da har en matpakke. Hele kostnadsbildet er mer komplekst i byen.

– Nesten målselvbygding

Selv kommer Pål Einar Eilertsen ikke fra byen. Han har bodd i Tromsø i 30 år, men er oppvokst i Sigerfjorden i Vesterålen, der det på den tida bodde 1200 mennesker. Ved at han jobber både i byen og i distriktet, får han med seg det beste av to verdener. Og noe av det beste med innlandet, er klimaet. Han liker at det tørt og kaldt på vinteren, og varmere på sommeren. Også der er det mer forutsigbart på landet enn i ustabile Tromsø, og Eilertsen sier at han elsker livet på innlandet.

– Jeg jobber så mye i Målselv for tida at jeg føler meg nesten som halvt målselvbygding.