Axel rømte hjemmefra for å vinne landet tilbake

På Riises Kafé og Pensjonat på Setermoen startet det hele. 17 år gamle Axel Sneve pleide å møte jevnaldrende kompiser der. De hadde hemmelige møter, og ingen måtte få vite hva de snakket om. De skulle rømme landet og de skulle komme seg til England. Det var jo dit Kronprins Olav hadde reist, og der var der de kunne melde seg til militærtjeneste. De skulle slå tyskerne, og vinne Norge tilbake.

Da tyskerne hadde etablert seg på Setermoen, måtte flere unge gutter reise på oppdrag for tyskerne, for å hente ammunisjon som ikke var brukt i Narvik. Lensmannen på Setermoen hadde sagt til Axels far at det var et lotteri-oppdrag, og at de måtte hente gutter fra de familiene som hadde flest av dem. Axel måtte reise.

– Jeg var så redd. Vi satt fire unggutter i lastebilen, oppå kasser med ammunisjon på den humpete veien. Da bestemte vi oss for at vi ikke kunne leve på den måten.

– Og vi dro bare av sted. Jeg sa ikke adjø til noen, og ikke fortalte jeg noen hvor jeg skulle. Det angrer jeg litt på i dag. Men jeg skulle jo være med på å ta tyskerne, sier Axel Sneve.

I dag er han 92 år gammel, og bosatt i en omsorgsbolig på Setermoen. Bare et lite steinkast unna avdelinga på sykehjemmet, der kona Gudrun bor. Han tenker ofte tilbake på tida da han som unggutt ville være med å kjempe under krigen.

Da han reiste av sted som 17-åring var altså målet å komme seg til England. De hadde en kontakt i Harstad, som skulle skøyte dem til Island. De måtte bare komme seg til Svolvær først. De tok buss til Narvik og lokalen til Svolvær.

– Den turen husker jeg veldig godt. Den varte omkring et døgn, og de eneste ledige plassene var ståplass på dekk, sier Axel.

Da han og kompisene kom fram til Svolvær ble ikke alt som de hadde tenkt seg. Det var kommet engelskmenn til Svolvær, som hadde satt fyr på oljetankene med kvalolje. Det var ingen måte å komme seg derfra på. De måtte gå i dekning, og fikk hjelp av lokalbefolkninga.

– I tre måneder, fra mars til juni i 1941 ble vi der. En snill ungkar lot oss bo øverst på kvisten på brygga. Vi sov på sildnota.

Etter de tre månedene kom han seg videre til Bodø. Mora hans hadde ei tante som bodde der. Han måtte selge armbåndsuret sitt for å ha råd til å reise dit. Han sov noen netter i bilen til tanta, og fikk hjelp til å komme seg tilbake til Setermoen med et frakteskip.

Til Sverige

Axel, som fortsatt bare var 17 år gammel, hadde ikke gitt opp målet om å være med på å vinne Norge tilbake. Etter første forsøk på å komme seg til England, ble han kun hjemme i tre måneder. Fra sankthans til høsten kom i september.

- Da var det en gammel mann, onkelen til hun jeg seinere giftet meg med, som skulle gå til Sverige. Han skulle dit for å kjøpe seg snus. Jeg ble med han, sier Axel.

De rodde over Altevatnet og gikk til svenskegrensa. Da de kom fram til grensa, så meldte Axel seg til politiet der, og han endte opp i en flyktningleir i Sverige. Der var det slik at alle de som var under 18 år fikk seg utdanning, og unggutten brukte sine ni første måneder som flyktning i Sverige på å utdanne seg til snekker. Han kjente ikke noen, og hadde ikke hatt noe kontakt med noen av dem som var hjemme.

Militærpoliti

Snekkerutdanninga kom til nytte, og Axel fikk seg arbeid som snekker.

– Det jeg husker fra den korte perioden jeg jobbet som anekker, var at jeg kjøpte meg en brukt damesykkel til 35 kroner. Pent brukt. Da dro jeg på en sykkeltur sammen med et norsk ektepar som også var flyktninger i Sverige, fordi de var jøder.

Det tok imidlertid ikke lang tid før livet til Axel i Sverige skulle ta en helt annen retning. Han ble innkalt til en utdanning for å bli norsk militærpoliti.

– I Sverige drev de på den tida og organiserte norske politisoldater, som på en måte skulle ta over i Norge når landet ble fritt, forklarer Axel.

Han beskriver det som en kjempeorganisasjon, som begynte i 1942, med å danne militærpoliti med flere forskjellige lag og kompanier. De ble delt opp etter hvilken del av landet de kom fra. Treninga for å bli politisoldat var tøff, og foregikk for det meste langt inne i skogen i Nord-Sverige. En sjelden gang fikk de permisjon, slik at de kunne reise inn til en by.

– Jeg husker spesielt godt en gang vi hadde terrengløp med pakning og gevær. Det var ei skikkelig hinderløype. Vi skulle hoppe fra et stupebrett og fire meter rett ned i vannet. Vi hoppet med geværet over hodet, for å redde det når vi traff vannoverflata.

Utdanninga og treninga foregikk over flere år. Helt fram til 1945.

Frigjøringa

Den 4. mai i 1945 kapitulerte tyskerne i Danmark. Dette fikk Axel Sneve og de andre politisoldatene beskjed om da de lå i skogen, like ved grensa til Norge i Nord-Sverige. De ble da lastet opp i lastebiler, og kjørt gjennom landet, nedover mot Karlstad.

– Vi lå under presenning i lastebilen hele turen. De stoppet opp innimellom, slik at vi fikk strukket litt på oss, sier Axel.

Da beskjeden kom om at tyskerne hadde kapitulert i Norge også, startet ferden mot hovedstaden. Det ble en spesiell tur for den unge mannen fra Setermoen.

– Jeg satt på taket av den fremste lastebilen. Det var en hel parade av biler som kjørte etter hverandre. Jeg var bundet fast med tau, sånn at jeg ikke skulle falle av, og så satt jeg med beina nedover frontruta mot panseret. Det var helt frivillig altså, poengterer han.

I hendene holdt han et norsk flagg, som han veivet med, gjennom den flere timer lange turen. Feiringa av frigjøringa var startet, og det var en folkefest uten like.

– Langs hele veien sto det folk, med forskjellige musikkinstrumenter. Jeg tror at folk hadde hentet fram alt av musikkinstrumenter de hadde. Folk spilte og sang nasjonalsangen. Det var helt fantastisk.

Da de kom fram til Oslo skulle de få seg litt skikkelig norsk mat, og ble derfor kjørt til Teatercaféen. Der fikk de servert havresuppe.

– Det var godt, men den var tynn, minnes Axel..

Førstkommende fredag, 8. mai, er det 70 år siden frigjøringa av Norge, og 70 år siden 22 år gamle Axel spiste sitt første måltid på norsk jord siden høsten 1941.

Da Axel veivet med flagget på toppen av lastebilen, ble det knipset et fotografi av han. Dette fotografiet ble seinere brukt i et magasin som ble gitt ut i forbindelse med frigjøringa og kronprinsens hjemkomst fra England.

Fangevokter

Etter frigjøringsdagen skulle Axel i gang med arbeidet som han hadde trent til disse årene i Sverige. Han var kun i Oslo noen timer på frigjøringsdagen. Han og kompaniet hans skulle videre med tog mot Bergen. Da han kom dit, bar reisen videre til Voss. Der var han ansatt som fangevokter fram til høsten det året.

– Det var noen av kompisene mine fra tida i Sverige som da ble sendt til Nord-Norge. Jeg misunte dem å komme nærmere hjem. Tida i Voss var vanskelig.

Som fangevokter skulle han vokte over tyske fanger, men også nordmenn som måtte beskyttes. Han forklarer at det verste etter krigen var lynsjestemninga.

– Vi måtte passe på bønder som hadde solgt varer til tyskerne under krigen, og damer som hadde fått barn med en tysker. Det var det vanskeligste. Jeg husker at vi opplevde et selvmord i løpet av månedene jeg var der. Ei ung dame som hadde vært sammen med en tysker under krigen, forteller han.

Høsten 1945 fikk han dimme og reise hjem til Setermoen. Målet var nådd, og drømmen som oppsto på Riises Kafé og Pensjonat fire år tidligere var realisert. Norge var fritt og Axel var hjemme. På Setermoen, der han og kompisene bestemte seg. For å så tyskerne. Og for å vinne Norge tilbake.