Basepolitikken må forsvares

• Nylig meldte Adresseavisen at en styrke på 300 amerikanske soldater kan bli stasjonert på Værnes i Nord-Trøndelag. Det skal dreie seg om ei kampavdeling fra marinekorpset som skal være på Værnes på rotasjon, og ikke logistikkpersonell eller teknikere knyttet opp mot de amerikanske forhåndslagrene rundt Trondheimsfjorden. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har understreket at dette er et amerikansk utspill, og at det pågår en dialog på militært nivå om økt alliert trening og øving i Norge. Ifølge henne, vil eventuelle konkrete forslag bli behandlet av regjeringa og Stortinget på vanlig måte.

• Med tanke på den spente internasjonale situasjonen er det ikke overraskende at amerikanerne ønsker å stasjonere soldater nær sitt forhåndslagrede materiell i Norge. De ønsker nærhet til materiellet, men også å sikre det. Det norske Forsvaret har nå minimalt med styrker i det området hvor det tunge utstyret til en amerikansk marineinfanteribrigade og to flåtesykehus er lagret. Det bekymrer naturlig nok amerikanerne. Derfor ønsker de å stasjonere soldater på Værnes framfor Indre Troms.

• Amerikanerne ønsket også å stasjonere styrker permanent i Norge under den kalde krigen. I 2009 ble det eksempelvis kjent at amerikanerne i 1959 ville utplassere 60 atomraketter på Bardufoss. I boka «Tause menn – scener fra den kalde krigen» av NRK Brennpunkt-journalist Frode Nielsen, framgikk det at amerikanske raketteksperter gjennomførte ei rekognosering på Bardufoss 31. mars 1959. Rakettene skulle ha rekkevidde til å nå mål på Kola-halvøya. Den norske basepolitikken og norske myndigheters nei til lagring av atomvåpen på norsk jord i fredstid satte heldigvis en effektiv stopper for de amerikanske planene.

• Basepolitikken har vært en av bærebjelkene i norsk sikkerhetspolitikk siden vi ble med i NATO i 1949. Essensen i politikken er at andre land ikke får ha baser på norsk område så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Hensikten med basepolitikken og andre selvpålagte restriksjoner på alliert militær aktivitet har vært å dempe spenningene i nordområdene. Det fungerte under den kalde krigen, og alt tyder på at det fortsatt vil fungere. Det vil alltid være en hårfin balansegang mellom å avskrekke Russland fra å angripe Norge i en gitt situasjon, og samtidig berolige russerne i nordområdene. I den balansegangen er basepolitikken et bærende redskap. Nærmest permanent stasjonering av amerikanske kampsoldater på Værnes vil sannsynligvis bli oppfattet som en provokasjon av russerne. De vil se på de amerikanske soldatene som et bevis på at Norge er en del av USAs imperialistiske system som jobber for å omringe Russland. Politikerne må derfor tenke seg om både en og to ganger før de tillater ei slik uthuling av norsk basepolitikk. Amerikanerne må gjerne øve i Trøndelag i en kort periode hver vinter, men noe som er i nærheten av permanent tilstedeværelse kan ikke aksepteres.

• Norge kommer alltid til å være nabo med Russland. Derfor må vi pleie dualiteten mellom avskrekking og beroligelse overfor vår store nabo i øst med omhu. Det føler vi ikke at den sittende regjeringa gjør med sitt forslag til langtidsplan for Forsvaret. Regjeringa ønsker å basere vårt nasjonale forsvar på 52 amerikanskkjøpte kampfly som kan settes ut av spill av et par russiske ubåter med kryssermissiler. Vi kan ikke basere hele forsvaret av Norge utelukkende på velviljen til EU, NATO og ikke minst USA. Norges sikkerhet fremmes av at vi har et heimevern, en hær, et luftforsvar og et sjøforsvar som kan holde ut til allierte forsterkninger kommer til landet.

• Den amerikanske valgkampen har vist at USA fort kan bli en ustabil samarbeidspartner. Det gjør det enda viktigere å ha et nasjonalt forsvar som er i stand til å yte mer enn par timers motstand hvis det verst tenkelige skulle skje. 300 amerikanske marinesoldater på Værnes vil ikke kunne stoppe eller forsinke russiske styrker i den innledende fasen av et angrep på Norge. Det kan kun nasjonale styrker gjøre. Såfremt de eksisterer.