Britisk skrekkeksempel

Britenes brexit-hodepine blir stadig verre. Tirsdag stemte Underhuset ned det avtaletillegget om Irland-grensa som statsminister Theresa May hadde framforhandlet med EU. I går sa (formodentlig) den samme forsamlinga nei til en hard brexit uten noen avtale med EU. Og i dag vil ‘huset etter all sannsynlighet gå inn for å utsette hele brexiten. For det er bare to uker til den sagnomsuste datoen 29. mars, og i det kaoset som råder er det ingenting som tyder på at det finnes noen som helst slags mulighet for å få Storbritannia velberget ut av EU på det tidspunktet som har ligget fast gjennom hele den årelange forhandlingsprosessen. Ingen kan i dag si hvor lang en eventuell utsettelse kan bli. Ingen kan si om det blir ny folkeavstemning. Og ingen kan si om Storbritannia i det hele tatt vil komme seg ut av det EU-systemet som et klart folkeflertall har slått fast at britene ikke skal være en del av lenger. Til glede for noen. Til fortvilelse for andre. Og til dyp ettertanke for oss andre.

For er det noe britenes brexit-prosess virkelig har tydeliggjort, så er det at det er enklere å gå inn i EU enn det er å komme seg ut. Det var det også mange røster som advarte om den junidagen i 2016 da det var klart at daværende statsminister David Camerons hadde mislyktes med sitt forsøk på å få parkert en gryende EU-skepsis gjennom et folkelig tillitsvotum. Og i dag vet vi at disse røstene hadde sørgelig rett. For gjennom 46 år med EU-medlemskap er Storbritannia blitt så sammenvevd med EU at det ikke bare er å trekke proppen ut og si at det plutselig skal være annerledes. Langt ifra.

For EU-relasjonen gjennomsyrer Storbritannia. Handelsmessig, så vel som arbeidsmarkedsmessig, utdanningsmessig, forsvarsmessig, økonomisk, juridisk og til dels også kulturelt og politisk, og i dag begynner dette å gå opp for stadig flere briter. Ja, til og med langt inn i flokken av de som valgte å trekke sixpencen nedenfor øyehøyde og stole på at refrenget på «Rule Britannia» fortsatt var gjeldende oppskrift på hvordan det vil bli å være britisk etter brexit. Nå snakkes det stadig høyere om ny folkeavstemning, brexit-exit og fortsatt EU-medlemskap, og oddsen blir stadig lavere på at Theresa May snart blir den andre konservative statsministeren på under tre år som må flytte ut av Downing Street nr. 10 etter å ha feilet i sitt forsøk på å få avklart britenes kompliserte forhold til EU.

Men selv om nå meningsmålingene viser at stadig flere vil bli kvitt May som statsminister, er det sannelig ikke enkelt å gi noe entydig svar på hva britene egentlig ser for seg bør bli løsninga på brexit-kaoset. Ei meningsmåling gjennomført av Politico i kjølvannet av brexit-avstemninga i Underhuset tirsdag viser at 42 prosent vil ha nyvalg for å løse brexit-floka, mens nesten like mange mener at dette ikke vil ha noe for seg. Meningsmålinga viser også tilsvarende opinionssprik i spørsmål om utsettelse av brexit-avtalen, eventuell lengde på en slik utsettelse og om man bør forlate EU uten en framforhandlet avtale, og den viser også at meningene er delte både blant konservative velgere og blant Labour-velgerne. Det er med andre ord slik at opinionen vil være delt uansett hvilken løsning man til slutt lander på, og i bakteppet lurer det også et spøkelse som utfordrer demokratiet. For når folket er spurt én gang i ei folkeavstemning, er det demokratisk utfordrende å spørre det samme folket på nytt fordi man fra politisk hold ikke har evnet å la folkets vilje skje. Selvfølgelig.

Og det mest kompliserte handler om grensen mellom Nord-Irland og Irland. Alle med litt kjennskap til irsk/britisk historie vet hvilke krefter som var i sving da IRA brukte bomber mot sivile for å tvinge fram den gjenforeninga av Irland som unionistene i Nord-Irland for alt i verden ikke vil ha. Og alle disse vet også at Langfredagsavtalen, som i over 20 år har sikret fred på den grønne øya, er fundamentert på videreføring av ei åpen grense mellom republikken i sør og den britiske delen i nord. Og ja, derfor vet de også at grensekontroller og myndighetsstyrte hinder for samkvemmet mellom folk nord og sør på øya, lett kan virke som bensin på et bål ingen vil se blusse opp igjen.

Det er mye som skiller Norge fra Storbritannia, men den stadige utviklinga av det britiske skrekkeksempelet gir oss en anledning til å reflektere. Og til å si at vi skal tenke oss veldig nøye om før vi setter oss i en posisjon der vi én gang i framtida kan komme til å ville melde oss ut av EU. For vi vet jo at å la være å gå inn, er den eneste sikre garantien mot å havne i den posisjonen.