Dekket bord for Senterpartiet

Senterpartiet fosser fram på meningsmåling etter meningsmåling, og det som tidligere (litt sleivete sagt) var et parti for bønder og politiske outsidere med overutviklede distriktsgener, har nå stabilisert seg på et oppslutningsnivå hinsides det noen kunne forutse. Og som nok bare de med aller mest glødende grønnkløverhjerte har sett for seg i sine villeste fantasier, før den ulmende misnøyen med regjeringas reformer og Arbeiderpartiets beslutningsvegring begynte å materialisere seg. I form av det som nå mer og mer ligner på et distriktsopprør mot sentralmakta. Og som i vår landsdel er i ferd med å etablere Senterpartiet som den ledende politiske krafta.

Nå er det slett ikke noen automatikk i at den medvinden som fyller senterpartiseilene på det nasjonale plan, vil virke like sterkt lokalt. Og at denne vinden, etter det forestående valget, vil blåse senterpartister inn i ordførerkontorene i så veldig mange flere kommuner enn i dag. Men mye tyder på at senterpartivinden også vil vise seg i valg, og i den dagsaktuelle debatten er det få tegn på at vinden er i ferd med å snu. For regjeringspartiene sliter med å komme på offensiven i den hengemyra vi ser mellom Fremskrittspartiets bompengedesperasjon og Venstres behov for å framstå som et miljøparti, samtidig som Arbeiderpartiet nølende har greid å lande på noen lunde den samme motstanden mot regjeringas prestisjereformer som den Senterpartiet har stått for hele veien. Det oser ikke akkurat troverdighet og politisk lederskap av det sistnevnte, og derfor kan det meget vel hende at Jonas Gahr Støres nyvunne skepsis til politireformen vil virke som nok et senterpartiargument for mange velgere. For hvorfor skal man nøye seg med den nølende kopien, når man like gjerne kan velge den standhaftige originalen som hele veien har sett og forfektet det virkelighetsbildet som Arbeiderpartiet nå ønsker å tegne? Om kommunereformen. Om regionreformen. Om forsvarsomstillinga. Om lokalsykehusene. Om politireformen. Og om en helhetlig politikk som i sum viser vei fra distriktene og inn mot sentrum.

Og det er unektelig det sistnevnte som nå er Senterpartiets trumfkort. For det er ingen tvil om at oppslutningsveksten er tuftet på at stadig flere anser partiet som den eneste garantisten for ei helhetlig samfunnsutvikling bygd på livskraft i distriktene. Dette trumfkortet oppleves nok som urettferdig for mange dyktige lokalpolitikere med et bankende distriktshjerte under ei skjorte med en annen partilogo, for i sannhetens navn skal det sies at vi finner mye god lokalpolitikk også i mange av de lokale partiprogrammene som ikke har en grønn kløver på framsida. Men problemet for mange av disse lokalpartiene er at de er underordnet moderpartier som assosieres med saker som skygger for de lyspunktene de lokale fotsoldatene ønsker å skape. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid være ved lokalvalg, men det er likevel sjelden vi opplever et så klart alternativ til alt dette som det vi nå opplever med Senterpartiet. I alle fall i distriktene her i nord, der bordet nå er pent dekket for et velsmakende valgmåltid for Trygve Slagsvold Vedum og hans stadig flere meningsfeller.

Tidligere i sommer slo vi i denne spalta fast at «Senterpartiet er svaret på spørsmål ingen skulle behøve å stille». Da hadde nettopp landsdelens største avis kunngjort ei meningsmåling som viste at Senterpartiet, for første gang på godt over et halvt århundre, har inntatt posisjonen som landsdelens største parti. Siden den gang kan ikke vi se at noe i den nordnorske politikkvirkeligheta har bidratt til å snu denne utviklinga, og tidligere denne uka kunne Nationen publisere en sak, basert på tall fra Statistisk Sentralbyrå, som viser at arbeidsplassveksten i privat sektor skjer andre steder enn i distriktene. Siden 2015 har 121 av landets kommuner tapt til sammen 10 000 arbeidsplasser, og i samme periode er det blitt skapt 68 000 arbeidsplasser i Fastlands-Norge. 27 400 av disse 68 000 er lokalisert i Oslo, 2861 i Ullensaker, 1921 i Skedsmo, 1852 i Trondheim og 1722 i Tromsø. Bak disse tallene er lukta av vekst på Østlandet og i de større byene like sterk som lukta av sentralisering og tapt livskraft i distriktene, og man skal ha sterke partibriller på nesen for å lese disse tallene som uttrykk for annet enn akkurat den politisk styrte utviklinga som Senterpartiet over år har advart mot. Og som gjør at Senterpartiet blir svaret. På mange av de spørsmålene stadig flere velgere nå stiller seg. Om kursen på den videre samfunnsutviklinga. Særlig i distriktene. Og særlig her i nord.