Den store avstanden

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland har helt rett: Det er Stortinget som bestemmer i Norge. Men statsråd Mæland har også helt feil, for Stortinget er ikke frikoblet fra viljen til det folket det springer ut fra. I praksis betyr det at stortingsflertallet har en grunnlovsfestet rett og plikt til å fatte de avgjørelser de mener er rett og riktig. Men det betyr også at de ikke opptrer demokratisk dersom de styrer på tvers av den soleklare folkeviljen. Og nettopp derfor er ikke den endelige sammenslåingsskjebnen til Troms og Finnmark så beseglet som det Mæland vil ha det til.

For når 58 prosent av de stemmeberettigete i Finnmark avga stemme i ei folkeavstemning om sammenslåing av Troms og Finnmark, betyr det at de ønsker å bli hørt. Når 87 prosent av de som stemte sa nei til sammenslåing, er det et klart signal. Når flertallet i alle Finnmarks 19 kommuner sa nei, er signalet enda klarere. Og når attpåtil to av tre spurte nordmenn i ei meningsmåling mener det er feil å tvangssammenslå Troms og Finnmark på tvers av folkeviljen, bør skrifta på veggen være klar. Ja, Mæland har rett i at Stortinget bestemmer. Men nei, hun tar feil dersom hun tror at framtida til landet kan bygges på tvers av den lokale folkeviljen. For det er ikke ei slik holdning til folkestyre som ligger i de fyndordene om demokrati som ble messet fra talerstoler landet over torsdag i forrige uke. For 17. mai-budskapet visner dersom vi i 2018 har regjerende politikere som stirrer snevert inn i sine egne visjoner. Uten å la disse bli påvirket av viljen til det folket visjonene skal virke blant.

I Norge praktiserer vi ikke direkte demokrati, der folket skal si sin mening om alskens små og store spørsmål før det fattes ei beslutning. Vi praktiserer derimot et representativt demokrati, der vi gjennom valg velger representanter til de ulike styrende organer. Det øverste av disse organene er Stortinget, og formelt sett har Monica Mæland helt rett når hun sier at det demokratiske aspektet i regionreformen er ivaretatt når folket har valgt det Stortinget som så har flertallsbestemt at Troms og Finnmark skal slås sammen. Men Mæland vet også godt at et representativt demokrati ikke kan fungere i et vakuum, for selve bærebjelken i denne demokratiformen er at representantene er lydhøre for det som beveger seg i den resonanskassa de springer ut fra. Og når signalene fra den folkelige resonanskassa er så entydige som det vi nå ser angående sammenslåinga av Troms og Finnmark, er det både uklokt og udemokratisk å la være å lytte. Selvfølgelig er det det, og da holder det ikke å bruke Stortinget som fikenblad i et forsøk på å skjule at keiseren ikke har klær.

Alle som har lest denne spalta over tid, vet at vi er imot tvangsdelen av den kommune- og regionreformen som regjeringa har satt seg som mål å gjennomføre. Hovedårsaken til det er at vi anser hele fundamentet for reformen som sentraliseringsdrivende, og det er det vi nå ser responsen på i Finnmark. Fra vårt ståsted midt i Troms greier vi ikke å mobilisere like sterk motstand mot tvangssammenslåing av fylker som mot tvangssammenslåing av kommuner, men prinsippet er vi like sterkt imot. For man kan snakke om effektivisering og fornuftige sammenslåingsgevinster til man blir blåblå i ansiktet, men faktum er selvsagt at folk i Finnmark vet hva den langsiktige konsekvensen vil bli når landets største fylke går fra å være sentrum i seg selv til å bli en periferi i en Tromsø-sentrert region. Selvsagt vet de det, og det de vet har de helt rett i.

Vi tror ikke at Monica Mæland grunnleggende sett vil finnmarkinger eller oss andre i nord noe vondt. Det mistenker vi heller ikke statsminister Erna Solberg eller andre i regjeringsapparatet for å ville, men deres svøpe er at de synes å være så ideologisk blendet at de i sin reformiver mister folket og nyansene av syne. Det ser vi også på andre politikkområder, og i Finnmark vet de selvsagt godt at det prisbaserte anbudsprinsippet for ambulanseflytjenesten har samme politiske utspring som den sentraliseringsreformen de nå kjemper imot. For selv om folk i Finnmark er vant til å takle store avstander, ser de nå at den mentale avstanden mellom dem og de styrende i hovedstaden er i ferd med å bli for stor. Og det er et problem. For folk i Finnmark, så vel som for de som styrer landet. For ingen er tjent med et folkestyre som virker på tvers av folkets vilje. Og det vet selvsagt Monica Mæland også. Samme hvor rett hun måtte ha når hun slår fast hvem som formelt sett bestemmer.