Det frivillige samfunnslimet

I 1985 ble det bestemt at 5. desember årlig skal markeres som FNs internasjonale dag for frivillig arbeid. Siden er denne dagen blitt markert på ulikt vis verden over, og også her til lands har Frivillighetsdagen fått en sentral plass i den rike floraen av årlige merkedager. Ikke så rart, kanskje. For frivilligheten står fortsatt sterkt i landet vårt. Og den bidrar til ei verdiskapning vi ikke hadde klart oss uten.

Ifølge Frivillighet Norge deltar 6 av 10 nordmenn i en frivillig organisasjon, og anslagsvis blir det produsert nærmere 150 000 frivillige årsverk i landet vårt. Det er mange årsverk, og omregnet i kroner tilsvarer den frivillige innsatsen med det en verdi på rundt regnet 74 milliarder kroner årlig. Det er derfor ingen tvil om at frivilligheten er helt avgjørende for drifta av samfunnsmaskineriet vårt slik vi kjenner det, og vi kan ikke sterkt nok understreke viktigheten av at det offentlige legger til rette for og bidrar til å stimulere den frivillige innsatsen. Ja, uten frivilligheten stopper Norge. Rett og slett.

Og den frivillige innsatsen vil ikke bli mindre viktig i framtida. Det frivillige arbeidet som legges ned i idrettslag, foreninger og andre organisasjoner, er ryggraden i det forebyggende folkehelsearbeidet i samfunnet vårt. Og denne ryggraden er spesielt viktig all den tid inaktivitet og stillesitting ser ut til styrke sin posisjon som det foretrukne alternativet for alle som ikke blir lokket over dørstokken for å delta i én eller annen form for aktivitet. Her kan det offentlige bidra enda sterkere enn det som er tilfelle i dag, for i et samfunnsøkonomisk perspektiv er det ingen tvil om at den frivillige folkehelseinnsatsen bidrar til å holde utgiftssida nede i det store regnskapet for AS Norge. Og med på kjøpet får vi også glede og livskvalitet for tusenvis av nordmenn generert gjennom den innsatsen som fotballtrenere, turtilretteleggere og andre ildsjeler legger ned på frivillig basis. År etter år.

Det er også et faktum at en tiltagende eldrebølge og integreringsbehov representerer utfordringer som vil kreve betydelig frivillig innsats i den nære framtida. Det er anslått at den økende andelen eldre i befolkninga vil kreve at hver tredje nordmann jobber innenfor helse og omsorgsrelaterte yrker i 2060, og vi vil neppe evne å omstille samfunnet til en slik hverdag uten å spille på lag med og stimulere frivillighetsaktørene. Også med tanke på integreringsutfordringene er frivillige hjelpere viktig for å bygge broer og demme opp for utenforskap, og dette gjelder med henblikk på nye landsmenn, så vel som på funksjonshemmede og andre grupper som trenger gode veivisere for å kunne bli en mest mulig integrert del av det norske fellesskapet.

Det frivillige arbeidet har mange fasetter, og også i vår lokale andedam har vi et vell av ildsjeler som legger ned en formidabel frivillig innsats på ulike arenaer. Vi finner dem i idrettshallene, i skiløypene, på fotballbanene, med loddboka på butikken, i møtelokalene, som besøksvenner i private hjem, som gode hjelpere i regi av frivilligsentralene, som gledesspredere på institusjonene og på mange andre steder og arenaer. Én av dem heter Rolf Hansen og er i år nominert til Ildsjelprisen i norsk idrett for sin innsats for fotballen i Bardu gjennom tiår. En annen heter Hege Holen Paulsrud og har samlet inn over tre millioner kroner til kreftforskning gjennom fem år med «Hegeprosjektet». Og de er slett ikke alene, for i alle lokalsamfunnene våre finner vi ildsjeler som hver dag legger ned en formidabel frivillig innsats som på uegennyttig vis kommer andre til gode i rikt monn. Og du kjenner noen, du også. Helt sikkert.

Og alle disse hedersmenn og -kvinner er det grunn til å hylle og sende en ekstra varm tanke til i dag, på selveste Frivillighetsdagen. For den frivillige innsatsen disse legger ned, fungerer som lim i samfunnet vårt. Og det limet kan vi ikke klare oss uten.

Hurra for de gode hjelperne. Hurra for frivilligheten. Og hurra for det det samfunnslimet som hver dag skapes. På frivillig basis. Og takk for det!