– Det tærer på samarbeidsviljen

Jan Sørmo bor innerst i Sørdalen og har hytte ei mil innenfor gården, ved Kjelelva. Denne hytta har familien brukt i flere generasjoner. Så kom etableringen av Rohkunborri nasjonalpark og innlemmet hytta i en vernesone med restriksjoner. Som følge av det har Sørmo måttet tåle stor merbelastning i sitt eget nærområde, ikke minst når det gjelder tilgang til hytta med snøskuter.

Han var opprinnelig imot etablering av nasjonalparken. Men da den ble vedtatt opprettet, har han gått inn for å samarbeide. Blant annet har han lånt ut hytta gratis til SNO og Fjelltjenesten da de bygde bru inn mot parken.

Nå er han offer for et byråkrati som pålegger han begrenset bruk av snøskuter til hytta, samtidig som han på forhånd må melde fra om hver tur. Det slår Fylkesmannen fast. Men nasjonalparkstyret med Toralf Heimdal som leder skjønner situasjonen Sørmo og hans familie er i, og setter strek over begrensningene.

Saken står nå slik:

Påklagde vedtaket

I vinter søkte Jan Sørmo om tillatelse til å frakte varer og utstyr med snøskuter til hytta for de neste årene.

Nasjonalparkforvalteren innvilget dispensasjon fra verneforskriften til ti turer årlig i tidsrommet 2020–2022, med meldeplikt foran hver tur.

Dette vedtaket påklaget Sørmo og ønsket et fritt antall turer med snøskuter til hytta. Han ønsket heller ikke meldeplikt for denne ferdselen.

Styret i nasjonalparken behandlet klagen i mars. De tok klagen til følge og omgjorde vedtaket. Sørmo fikk dispensasjon til et fritt antall turer med snøskuter til hytta, og han skulle slippe meldeplikt.

Men Fylkesmannen var ikke enig og påklagde styrevedtaket. Klagepunktene gikk blant annet på at vedtaket ble fattet uten å vise til hvilken hjemmel i verneforskriften eller naturmangfoldloven som ble benyttet. Vedtaket oppfylte heller ikke krav til begrunnelse eller vurdering, at det ikke var begrenset i tid, og at det ikke var begrensning i antall turer, noe det ikke er anledning å gi dispensasjon til.

Skjærer gjennom

Nå i juni har nasjonalparkstyret behandlet klagen fra Fylkesmannen. Innstillingen fra parkforvalteren, som tok klagen til følge, var tillatelse for inntil seks turer med snøskuter for transport av nødvendig utstyr til hytta, med meldeplikt.

Men her skjærer styret gjennom og imøtegår både Fylkesmannen og nasjonalparkforvalteren. Styret tar klagen til følge på noen punkter ved å presisere i hvilken forskriftsammenheng vedtaket er tuftet på, at det er utstyr som skal transporteres, at det gjelder snøskuter på snødekt mark, og at tillatelsen gjelder fra januar til og med april i perioden 2021–2024. Men de har ikke begrenset antall turer eller tatt til følge kravet om meldeplikt, som de vil Sørmo skal slippe.

Fikk forsikringer

Styret viser til forarbeidet og verneprosessen, hvor det lå til grunn at gjeldende dispensasjonspraksis innenfor det foreslåtte verneområdet skulle fortsette som før. De skriver i sin begrunnelse at Bardu kommune aldri ville ha akseptert et vernevedtak uten at dette ble videreført. Og at de i sin tid fikk gjentatte forsikringer av daværende fylkesmiljøvernsjef at forutsetningene for den tradisjonelle motorferdselen på snøskuter ikke på noen måte skulle endres som følge av vernevedtaket. Dette finner imidlertid Fylkesmannen ingen dokumentasjon på.

Styret skriver også at opprettelsen av nasjonalparken har ført til en stor økning av trafikk både av biler og personer til fots på barmark, slik at naturgrunnlaget og verneverdiene langs traseen er truet gjennom den stadig økende ferdselen i sommer- og høsthalvåret. «Ironisk sett er det kun vernevedtaket i seg selv som utgjør en trussel mot verneverdiene», skriver de.

Styret mener en overprøving av dette styrevedtaket vil være å betrakte som et brudd på samfunnskontrakten som Bardu kommunestyre inngikk med statlige myndigheter i 2008. Hvis Miljødirektoratet omgjør styrets vedtak, krever styret som forvaltningsmyndighet at de blir med på en befaring av det aktuelle området.

Meldeplikt

Om vinteren er det lite eller ingen ferdsel innover Sørdalen til nasjonalparken, blant annet på grunn av rasfare. Jan Sørmo skriver i klagen at støyen fra en snøskuter uansett vil være kortvarig i dette kuperte terrenget.

– Folk som blir forstyrret av skuterstøy, er nærmest fraværende, sier han.

Tilgjengeligheten til hytta, som første gang ble bygget i 1916, er svært begrenset om vinteren og må skje når vær og føre tillater det, hevder Sørmo. Han og kona kan ikke lenger komme seg dit uten skuterhjelp, og det ønsker de å fortsette med. Familien vil fortsatt ha frihet til å dra inn til hytta når de vil, uten å melde fra.

De siste 20-30 årene er det nesten bare hans egen familie som har brukt området om vinteren.

– Vi har følt det som vi har hatt oppsynet med området i lange tider og har rapportert om naturskader, sier han.

Men meldeplikt mener han er uforskammet og griper inn i privatlivets fred, for hvem ellers ville akseptert at omverdenen skal få vite når de vil røre på seg? spør han og kan ikke se at dette kravet er nevnt i forskriften til parken.

– Det virker som myndighetene ønsker å straffe oss som bor her og har direkte tilknytning til nasjonalparken, og som alltid har tatt vare på naturen og området, og som har bidratt til at det er attraktivt for etablering av en nasjonalpark, sier han.

– Horribelt

Selv har Jan Sørmo vært medlem i arbeidsgruppa for etablering av nasjonalparken. Under dette arbeidet sier han det ble klart at de to eksisterende hyttene i området ikke skulle få endret dispensasjonsordningen for snøskuter.

Han er også medlem av arbeidsgruppa som jobber med forvaltningsplanen. Der diskuteres det blant annet om parken skal åpnes for kommersiell drift innen turisme.

– Hvis det blir vedtatt, kan man undre seg over at vi som alltid har brukt området, skal tigge om å få ta oss en tur til hytta. Det er ganske horribelt, sier han.

Før han fikk bygget den 3 km lange veien fra gården sin til innfartsporten til nasjonalparken, parkerte de besøkende på hans private snuplass. Der kunne de en gang telle 53 biler. Jan Sørmo merker slitasjen parken har ført med seg, ikke bare for familien, men også for naturen.

– Parken påvirker oss. Terrenget blir nedslitt, og plantene trøs ned, sier han.