Domstolstruktur på ville veier

Som den dømmende makt utgjør domstolene en grunnleggende viktig institusjon i samfunnet. Domstolens kjerneoppgave er den dømmende virksomheten, som innebærer å treffe bindende avgjørelser i rettsspørsmål ved anvendelse av rettsregler på faktiske forhold. På den måten kan rettigheter og plikter, for både private og offentlige parter, avklares og gjennomføres. For å oppfylle sin viktige rolle i samfunnet er det avgjørende at domstolene har tilstrekkelige økonomiske og faglige ressurser, og at de eksisterer nært der folk bor.

Domstolkommisjonens utredning og forslag til ny domstolstruktur, samt justis- og beredskapsdepartementets eget forslag til ny domstolstruktur har lagt premissene for mange debattinnlegg. Noen til støtte for en ny domstolstruktur, men også svært mange stiller seg negativ til forslagene. Og det er gode grunner for å stille seg kritisk til forslaget om ny domstolstruktur, også regjeringens forsøk på å beholde dagens domstoler som rettssteder. Regjeringens forslag vil medføre bygningsmasser uten et reelt innhold.

Nylig kom det en felles uttalelse fra Ap, Frp, Sv og Sp hvor partiene ber regjeringen om å ikke gjennomføre de planlagte strukturendringene. Det er med andre ord ikke flertall i Stortinget for å gjennomføre de foreslåtte endringene i dagens domstolstruktur. Noen jublet når meldingen kom, men det er naivt å tro at å stanse de foreslåtte endringer løser de utfordringene domstolen opplever i dag.

For domstolkommisjonens utredning peker på flere utfordringer ved dagens domstolstruktur, som ikke vil bli løst ved å la domstolene stå uberørt. Kommisjonen trekker særlig fram at domstolens økonomiske handlingsrom forventes å bli mindre, samtidig som man står overfor effektiviseringskrav. Videre blir sakene for domstolene stadig mer tidkrevende og komplekse, som stiller nye krav til dommerne. Domstolkommisjonen peker på at små domstoler har et mer sårbart fagmiljø, med mindre mulighet til etterutdanning og andre kompetansehevende tiltak. Avslutningsvis viser utredning også til mangel på sikre og tidsmessige lokaler ved norske domstoler, samt et teknologisk etterslep i dagens tingretter.

Man kan være uenig i forslag om domstolstruktur, men ingen av de nevnte utfordringene som dagens domstoler står ovenfor løses ved å ikke gjøre noe. At Ap, Frp, Sv og Sp er enige om å ikke støtte de foreslåtte strukturendringene kan man gjerne være takknemlig for, men det er lite konstruktivt å avvise en hel utredning som peker på store utfordringer for domstolene, uten et alternativt forslag. Domstolkommisjonens utredning bør ikke bli nok et dokument som legges nederst i forvaltningens skuff.

Jeg tror at domstolkommisjonens samt departements forslag om strukturendring ville redusert rettssikkerheten til innbyggerne, særlig i distriktene. Men jeg deler samtidig domstolkommisjonens bekymringer om at de økonomiske rammene for domstolene legger press på domstolens evne til å sikre god kvalitet på avgjørelser, en rimelig saksbehandlingstid og på domstolens fagmiljø. Og nettopp på grunn av domstolens viktige rolle i samfunnet må man sørge for at de økonomiske rammene til domstolene i utgangspunktet er solide nok til å ha gode og effektive tingretter. Særlig dersom man ønsker å opprettholde dagens struktur.

Høringsfristen for forslagene om endringer i domstolstrukturen var 2. juni. Selv om flertallet på Stortinget melder at man ikke vil støtte de foreslåtte endringene, kan man håpe på at det lovgivende organet likevel finner en løsning som styrker domstolene uten å legge distriktene rettsløse. For det å ikke gjøre noe med dagens domstoler, ressursmessig eller strukturmessig, vil etterhvert svekke rettssikkerheten like mye som om man fjernet den dømmende makten fra distriktene.