Ei næring i krise

Kostandene ute av kontroll og inntektssiden er sterkt underregulert. Det er sterke signaler som kommer fra næringen nå, et stort antall bønder sier at det ikke klarer å tjene penger på drifta lengere. Det er ikke snakk om dårlig inntekt, rett og slett fravær av inntekt.

Det har over flere år vært ropt varsko, antall bønder er halvert siden 1999, og det er i dag kun 36600 aktive bønder igjen. Nå ropes det ikke varsko lenge, pga voldsom økning på kostnadssiden i 2021 på samtlige innsatsfaktorer som gjødsel, strøm, kraftfor for å nevne noen. Nå er det KRISE!

Det siste året har bondeopprøret evnet å sette et nødvendig søkelys på utfordringen i næringen. Inntekter som rett og slett ikke står i forhold til utgifter, gjeld og arbeidstimer. Inntektene har ikke utviklet seg i takt med verden rundt.

For eksempel i 1985 fikk bonden 2,85 kr per liter, mens du som forbruker betalte 5,75 kr i butikken. I 2021 fikk bonden 5,70 kr per liter, og prisen i butikken var 21 kr. Det bør med rette stilles spørsmål rundt hvem som skal sitte igjen med fortjenesten på det bøndene produserer. For en ting er sikkert, det er ikke bonden som tjener penger på produksjon i dag.

Flere tar til orde for at matproduksjon i sesongen 22 blir sterkt redusert pga at bønder ikke ser muligheten til å kjøpe nødvendige innsatsfaktorer. Her snakker vi negativ spiral. Mindre gjødsel, blir mindre gress, som blir mindre for, som betyr mindre dyr i fjøset, mindre melk og mindre kjøtt. Mindre korn og mindre mel. I et land som allerede har en bekymringsverdig lav selvforsyningsgrad, what to do?

Men vi øyner et håp, ny regjering er på plass. Støre- regjeringen er veldig tydelig i sin politiske plattform. De skal legge frem en forpliktende og tidfesta plan for tetting av inntektsgapet mellom landbruket og andre grupper i samfunnet. Det skal skje i samarbeid med faglagene i jordbruksavtalen. Dette er virkelig gode nyheter for næringen. Plan skal legges frem i 2022 og inntektsgapet skal tettes uavhengig av bruksstørrelse, produksjon og landsdel. Det er ingen enkel manøver som skal til for å klare å levere på det løfte, men absolutt gjennomførbart. Det er ikke mangel på penger i Norge. Det vi har opplevd over flere år, er mangel på politisk vilje til å ville brødfø sin egen befolking og parallelt betale bønder for jobben.

Det er vår jobb som Bondelag å finne løsninger i samhandling med aktørene i næringa, sette retningen og ikke minst komme opp med de alternativer som vi mener er nødvendige for at vi skal til for å klare å levere på vårt samfunnsmandat.

Dårlig lønnsomhet, kombinert med store investeringsbehov gjør at tallet på bønder og norsk matproduksjon vil rase nedover i tiden fremover. Så lenge det ikke gjøres konkrete tiltak for å hindre frafallet.

Vi mener at følgende må på plass:

1. Kompensasjon for økte utgifter utover grunnlaget fra høsten 21. Dette må komme fortløpende utbetaling våren 22, slik at vi forhindrer nedgang i matproduksjon, og massivt frafall fra næringen.

2. Tetting av inntektsgapet for alle produksjoner, så raskt som mulig. Første store steget må komme nå i 22.

3. Kompensasjonsordningen for strømpriser må forsterkes betydelig for å favne belastningen i matproduksjon.

4. Bedre investeringsordninger.

Det er ikke en menneskerett å være bønder, men mange ønsker å drive ei næring tufta på lange tradisjoner og med et oppriktig ønske om å bidra med sikker og trygg mat til egen nasjon. I lys av galopperende energipriser og dertil økte kostnader for Ola og Kari Normann, ser man nå konsekvens av å ikke råde over egne nasjonale ressurser.

Norske matvarer havner ikke i kjøledisken av seg selv. Det ligger mange timer og ulike innsatsfaktorer bak. Men med økt kjedemakt, større vertikalintegrasjon og en kostnadsutvikling i alle ledd er dette i ferd med å stoppe helt opp.

Norsk landbrukspolitikk har vært garantist til norske forbrukere på lave matvarepriser, og det kan den fortsatt være. Men den må også sikre en økonomi til enkelt produsentene, spesielt når man opplever en krise som nå, med eksplosjon i kostnader som ikke kan håndteres av den enkelte produsent.

Dersom man ikke gjør disse grepene raskt, gir man avkall på nasjonal matproduksjon og dermed er Norge overlatt til et marked vi ikke har innflytelse på. Vi kan da ikke brødfø egen befolkning, men er avhengig av andre nasjoners vilje til å selge oss maten. I en verden som er stadig mer ustabil mtp matproduksjon. Skaper dette en trygghet og forutsigbarhet for Ola og Kari? Det er opp til Regjeringen og Stortinget å vise oss bønder og den norske befolkingen at de vil sikre norsk matproduksjon.

Dette er til syvende og sist et politisk verdivalg, som må gjøres raskt. Da mener jeg nå, uten tydelige og konkrete tiltak kan vi i løpet svært kort tid lukke døren for norsk matproduksjon slik vi kjenner den. En matproduksjon som er spredt rundt omkring i hele landet, som gir oss alle trygg mat, lokalt eierskap, lokale arbeidsplasser, god dyrehelse og bruk av egne nasjonale ressurser.