En fredspris for historiebøkene

Fredag ble den russiske redaktøren Dmitrij Muratov og den filippinske journalisten Maria Ressa tildelt Nobels fredspris. Det er ei tildeling for historiebøkene, og ei tildeling som ikke bare bør glede dem som kjemper for den frie presse.

Opp gjennom årene har fredspris-tildelinger både skapt glede, debatt, frustrasjon og til dels sinne og isfronter mellom nasjoner, alt etter hvor ståstedet til den enkelte har vært. Sinne og frustrasjon skaper også årets tildeling sine steder, men da hos de mer autoritære styrer som nå «rammes» av at regimekritikere hedres på denne måten.

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved pristildelinger som ved en fredspris der vinnerne ikke er i direkte prosesser som jobber for fred, men på mange måter er det nettopp det årets fredsprisvinnere gjør. Ved at de jobber for ytringsfriheten og for at alle rundt om skal få vite hva som skjer i til dels ganske «lukkede land».

Både Muratov og Ressa lever i land der myndighetene innskrenker pressefriheten betydelig. Begge som en slags pionere på sine områder. Dmitri Muratov var med på å grunnlegge avisen Novaja Gazeta i 1993, mens Maria Ressa var med på å starte opp nettstedet Rappler i 2012. Begge arbeider i dag for en mer faktabasert og korrekt journalistikk – og ikke minst pressefrihet i sine land.

I Nobelkomiteens begrunnelse for prisen i 2021 beskrives Novaja Gazeta som den mest uavhengige avisen i Russland i dag, med en grunnleggende maktkritisk holdning. Avisens faktabaserte journalistikk og profesjonelle integritet har gjort den til en viktig kilde til informasjon om kritikkverdige sider ved det russiske samfunnet som sjelden blir nevnt av andre medier.

Nobelkomiteen skriver at Maria Ressa og nettstedet Rappler ikke bare har satt et kritisk søkelys på den filippinske presidenten Rodrigo Dutere sin blodige kamp mot narkotika. Det har også dokumentert hvordan sosiale medier blir brukt til å spre falske nyheter, trakassere motstandere og manipulere den offentlige debatten.

Begge de to prisvinnere har sett på nært hold hva maktkritisk journalistikk kan føre til i form av drap – satt i scene fra myndighetene. Det har likevel ikke skremt dem fra å fortsette sitt virke for å formidle ut til offentligheten hva som skjer, selv om det skjer med fare for deres egne liv.

Vi har ikke slike tilstander i Norge, heldigvis. Derfor er det vanskelig å skulle forestille seg hvilke forhold journalist-kolleger lever under i land og regioner der journalistikk blir sett på med helt andre øyne enn i vårt eget land. Der et kritisk ord på trykk i en eller annen retning kan være ensbetydende med døden.

I den vestlige verden har vi sett noen eksempler på hva tegninger som støter religioner kan medføre av resultat. Som norsk journalist skal vi derfor ikke ta det som en selvfølge at vi kan bruke tastaturet uten tanke på represalier. En fellelse i Pressens faglige utvalg synes i dag som det verste vi kan komme ut for. Det er ingenting sammenlignet med det journalister som Muratov, Ressa og andre regimekritikere risikerer.

Elin Floberghagen, som er generalsekretær for Norsk Presseforbund, kaller Maria Ressa og Dmitrij Muratov en inspirasjon for alle som tror på pressefrihet og demokrati.

Vi kan ikke være annet enn enig, og gratulere årets fredsprisvinnere med en pris som må deles med alle som jobber med faktabasert nyhetsdistribusjon, verden over.