En kamp mot vindmøller

«Gikk inn for å øke folketallet». Dette var overskrifta på en Nye Troms-sak i kjølvannet av onsdagens budsjettbehandling i kommunestyret i Balsfjord, og den oppsummerer i grunnen veldig godt den avgrunnen som skiller visjon fra virkelighet i den lokalpolitiske hverdagen anno 2019. I Balsfjord, så vel som i de fleste andre distriktskommuner. I Norge generelt, og i Nord-Norge spesielt. For realiteten er at distriktene, spesielt her i nord, tappes for innbyggere. Det er nå over 2000 færre bosatt i Nord-Norge enn ved inngangen til året, og i Bardu, Balsfjord og Målselv er nedgangen på henholdsvis 23, 65 og 155 i løpet av årets ni første måneder. Dette er utfordrende av flere årsaker, og for lokalpolitikerne er kommuneøkonomien den mest konkrete og mest akutte av disse.

For bak minustallene i befolkningsstatistikken skjuler det seg mange millioner kroner i tapte rammeoverføringer og lavere skatteinntekter for kommunene våre, og resultatet av det er at det blir vanskeligere å opprettholde det tjenestenivået som er forventet. Det har lokalpolitikerne i Balsfjord, så vel som Bardu og Målselv, kjent på i budsjettmøtene i kommunestyrene denne uka, og vår opplevelse er at våre «visjonære» lokalpolitikere strekker seg langt for å snu utviklinga. Og det skal vi andre, som bor her uten å være belemret med lokalpolitikkens tunge budsjettbør, være glad for. For alternativet hadde jo vært så mye verre.

I både Balsfjord og Målselv var budsjettmøtene sterkt preget av kampen mot demografiutviklinga. I Balsfjord vedtok kommunestyreflertallet bl.a. å innføre et kommunalt tilskudd på inntil 500 000 kroner for førstegangsetablerere og å tilby tomter til redusert pris på Laksvatn. Det ble også vedtatt å utrede gratis skolefritidsordning (SFO) for alle førsteklassinger og søskenmoderasjon mellom barnehage og SFO, og kommunen vil også ønske velkommen 10 nye flyktninger. Samlet sett er dette et sterkt signal om at kommunen vil strekke seg langt for å få folk til å bosette seg i Balsfjord, og et tilsvarende signal ble også sendt fra kommunestyret i Målselv. Der vedtok kommunestyret å gi søskenmoderasjon til familier som har barn både i barnehage og SFO, og flertallet gikk også inn for å gjeninnføre en jordmorfølgetjeneste i samarbeid med Bardu. «Vi ønsker at folk skal flytte til Målselv og bli i Målselv» var Arbeiderpartiets Marie Gjerdrum Foshaugs kloke oppsummering av det forslaget om søskenmoderasjon som hun lanserte og fikk gjennomslag for, og i det hele tatt lå ønsket om folketallsøkning som et usynlig fundament for det meste i budsjettdebatten i den største «fraflyttingskommunen» på innlandet.

Vi vil gi de nyvalgte lokalpolitikerne i våre kommuner ros for måten de tilnærmet seg demografiutfordringa på i periodens første budsjettmøte, men det store spørsmålet er om disse stimuleringstiltakene nytter. Det er sterke sentraliseringskrefter som nå er i sving i et land der den nasjonale politikken er rettet inn mot å få kommunene til å slå seg sammen i større enheter, og den store kampen mot sentraliseringa kan neppe vinnes uten bruk av sterk nasjonalpolitisk lut. For i kampen mot de overordnede demografitrendene blir fort nytten av lokalpolitiske stimuleringstiltak omtrent den samme som nytten av vass-skvetting på stillestående gås, og man trenger ikke å ha veldig inngående kjennskap til gjess for å skjønne hva det betyr.

For i det store bildet oppleves nå kampen mot sentralisering og distriktsfraflytting som en kamp mot vindmøller. I alle fall sett fra et distriktsperspektiv, der vi nå ser at en ond spiral av folketallsnedgang og økonomiutfordringer i sum gir nye argumenter for videre sentralisering. Vi tror ikke at større kommuner og sammenslåtte fylker er medisinen for å motvirke de grunnleggende kreftene i denne spiralen, for vi er overbevist om at det eneste effektive våpenet mot disse kreftene er en overordnet politikk som tar utgangspunkt i at det skal være attraktivt å bo i krik, krok, bygd og by, fra nord til sør, i hele landet. Og ikke minst: At et slikt bosettingsmønster blir ansett som viktig for Norge. Men vi vil likevel gi honnør til lokalpolitikerne våre for å prøve, og det er kanskje ei trøst i at de ikke er alene om å kjempe kampen mot vindmøllene. En fersk undersøkelse fra kommunenes interesseorganisasjon KS viser nemlig at annenhver kommune med under 10 000 innbyggere nå planlegger å bruke mer penger enn de får inn for å opprettholde velferdstilbudet. Det kan da ikke fortsette slik.