Et annerledes klima

Samfunnet vårt blir stadig mer polarisert. Det ser vi stadig eksempler på i nasjonale så vel som i internasjonale anliggender, og vi ser det ikke minst i den store klimadebatten. For mens stadig flere mener at vi står overfor menneskeskapte klimaendringer som krever umiddelbar handling og gjennomgripende endring, svarer andre med å vise til de lange linjer og at det slett ikke er noen grunn til at vi skal kaste om på vårt etablerte levesett i et overilt forsøk på å snu utviklinga. Disse motpolene har vi for så vidt levd med en del år nå, men polariseringa har tiltatt betraktelig i den senere tid. Også her til lands, for nå er klimakampen i ferd med å løftes fra å være én av mange viktige politiske saker. Til å bli den viktigste saken for stadig flere i en hel generasjon. Og perspektivene vi da står overfor er så store at vi foreløpig ikke har forutsetninger for å forstå dem.

Sist fredag valgte tusenvis av norske skoleelever å klimademonstrere heller enn å gå på skolen. Også i våre lokalmiljø trosset mange elever trusler om ugyldig fravær, og med det tok de et aktivt valg om å bli deltakere i det opprøret som nå 16 år gamle Greta Thunberg startet da hun 20. august i fjor satte seg ned utenfor den svenske Riksdagen i skoletida si. «Skolestreik for klimaet» var det enkle budskapet på plakaten Thunberg hevet den aktuelle augustdagen, og et drøyt halvår etterpå har dette budskapet blitt adoptert av ungdommer verden over. I så stort omfang at det snakkes om et generasjonsopprør. Og på såpass provoserende vis at motkreftene for lengst er utløst.

I etterkrigstida har våre vestligorienterte samfunn blitt preget av flere generasjonsdefinerende aksjoner og bevegelser. Populærkulturens inntog i 50- og 60-årene fikk sine ikoner i form av James Dean, Elvis Presley, Beatles og alle de andre trendsetterne, og i ettertid kan vi som nå har passert middagshøyden se tilbake på den tidas voksengenerasjon som ei håpløst reaksjonær forsamling som prøvde å stå i veien for den unge generasjons drømmer om ei mer fargerik og spennende framtid på egne premisser. I slutten av 60-årene smeltet så hippiebevegelsens budskap om fred og kjærlighet sammen med et intellektuelt betinget studentopprør, og med det fødtes den 68-generasjonen som på mange måter har definert tenkesettet for den intellektuelle venstresida like opp til vår tid. I første halvdel av 70-årene ble så 68-ernes ambisjoner om et mindre konvensjonsbetinget samfunn ytterligere forsterket av en verdensomspennende motstand mot USAs krigføring i Vietnam og påstått vestlig imperialisme, og i ettertid ser vi at mekanismene som da ble satt i sving på mange måter har vært definerende for den politiske høyre-venstre-skillelinja i vestlig politikk siden.

For selv om mange politiske saker og bevegelser i ettertid har vært betydningsfulle og skapt skillelinjer i sin samtid, vil vi hevde at ingen av dem har smeltet sammen med tidsånden og skapt en gjennomgripende, generasjonsdefinerende bevegelse i de seneste tiårene. Men nå er det bokstavelig talt et annerledes klima, og det ungdomsbaserte klimaopprøret vi nå ser har så absolutt potensial i seg til å bli noe langt mer enn et forbigående fenomen. For flere og flere forsoner seg nå med tanken om at menneskeskapte klimaendringer representerer en eksistensiell trussel mot både vår sivilisasjon og vår klode. Og bevisstheten og engasjementet rundt dette blir neppe mindre av at klimastreiken nå møtes med fraværsnotering og latterliggjøring fra deler av det voksensamfunnet som i aksjonistenes øyne har skapt og forsterket den krisa vi står overfor. Selvfølgelig.

Det er enklere å beskue historia i retrospekt enn det er å analysere vår egen samtid, men vi tror at det ungdomsbaserte klimaopprøret vi nå ser har potensial i seg til å bli den generasjonsdefinerende bevegelsen vi sannsynligvis trenger for å kunne snu den globale samfunnsutviklinga i ei mer bærekraftig retning. Men i vår polariserte verden både forstår vi og anerkjenner vi at andre ser det annerledes, og så får framtida vise hvilken samfunnskurs som pekes ut når kravet om et reelt klimaskifte for alvor utfordrer de økonomiske og kulturelle bærebjelkene i det samfunnet vi har.

Vi er uansett veldig glad for at ungdom i hopetall nå velger å engasjere seg heller enn å godta premissene for ei utvikling de ønsker å snu. Det er ingen enkel jobb å legge om kursen, men alternativet til å gjøre det er jo å la være. Derfor heier vi på ungdommen. Og på engasjementet.