Et handelssted, et dunvær og et sommerparadis

Mesterøya vil for alltid være bundet til «mestermannen», skarpretteren Ole Johnson, som ryddet gården Mestervik i 1715. Eiendommen, oppkalt etter dens rydder, strakte seg i starten over hele området Mestervik – Haugen – Eliasnes, og hadde også «storøen» - Mesterøya – innenfor grensene. Gården ble regnet som kongens jord, i motsetning til de fleste andre rydninger her, som tilhørte den hollandske baronen Jacob de Petersen.

Gårdens historie ser vi første gang dokumentert i 1723, da den ble skyldsatt. Det var ingen storgård Ole Johnsen hadde ryddet. Han hadde riktignok tilstrekkelig med brensel, men jorda var tungdreven og ga lite av seg. Gården ble beregnet å kunne fø tre kyr og seks sauer – ingen stor buskap i forhold til mange andre gårder i Malangen på den tida. Da kan det jo være en trøst at mestermannen slapp å betale skatt.

Første fastboende

Selv om Mestervik-eiendommen skulle være i mestermannens slekt i nærmere hundre år, bodde familien aldri på Mesterøya. Ole Johnson døde eller forsvant en gang i 1760-årene, da var den myteomspunne kona Jut-Berit allerede død. I folketellinga for 1769 er Mestervik-eiendommen delt; en Ole Ingebrigtsen fra Kirkevik har overtatt Haugen, mens Eliasnes ble ryddet av Oles bror Lars. På selve Mestervik satt nå mestermannens sønn, Jacob Olsen. Da han døde i 1808, beholdt enka Berith Jensdatter gården ei stund. Det var vanskelige forhold, og etter to år ble gården solgt. Dermed var den direkte koblingen mellom mestermannen og Mestervik-eiendom brutt.

Frem til nå hadde Mesterøya vært mest et fuglevær uten fast beboelse, trolig ble øya brukt til egg- og dunsanking helt fra starten. Men idet øya var ute av mestermannens slekt, skulle den bli tatt i bruk til både bosetning og handel. Vi nærmer oss Mesterøyas storhetstid, med yrende folkeliv, båttrafikk og gårdsbruk.

Den som overtok eiendommen etter mestermannens svigerdatter, var Søren Pedersen fra Sand. Han ble gift med Karen fra Nordfjordbotn, og fikk hele 12 barn. Heller ikke Søren og Karen bodde på øya, men deres yngste sønn Jeremias ble den første fastboende. Jeremias, født 1828, var gift to ganger, og ifølge Malangen bygdebok kjent som en driftig, men stillferdig kar. Han bygde seg et hus på Mesterøya, men det er uklart om det senere ble tatt ned og flyttet. For i 1865 ble øya skilt ut som eget bruk, med bruksnummer 2, og Jeremias solgte øya til skipper Hans Olsen. Det var nå handelen på øya tok til. Selv flyttet Jeremias og familien til Mestervik. De skulle ikke bli de første som forlot.

Handelsmennene

De neste drøyt seksti årene skulle flere prøve seg på handelsvirksomhet på Mesterøya. Men det var som om det ikke ville seg helt, og den ene etter den andre ga seg. Kanskje var det for tungvint, for øya lå jo ikke så gunstig til, innerst i en fjordbotn. I tillegg var folk vant til å reise til Tromsø for å skaffe det nødvendigste av varer. Hans Olsen bygde forretning på øya, og er regnet som den første handelsmannen i Malangen. Men etter ti år ga han seg, og rundt 1875 solgte han øya til trønderen Petter Kjeldseth.

Kjeldseth jobbet som handelsbetjent på Hamarøy da han så handelsstedet til salgs. Takket være at kona arvet en betydelig sum penger, kunne våningshuset på øya nå settes i stand, og paret bygde også fjøs. Kjeldseth hadde flere kommunale tillitsverv i Malangen kommune, og i 1894 var han nummer tre på valgmannslista for partiet Venstre. Han ivret blant annet for å stifte bank i Malangen, og var lenge den eneste handelsmannen i denne delen av fjorden. Likevel, handelen ble aldri noen god levevei, og til sist ville familien flytte sørover igjen. I 1909 ble øya nok en gang solgt, denne gang til Hilmar Hanssen, som fortsatte handelen uten å bo fast på øya. Det tok likevel ikke lange tida før han avviklet øy-butikken, og startet ny drift på land i stedet. Den dag i dag kan man se Hilmar Hanssens handelsgård, på nedsiden av veien ved Mestervik kapell.

Den neste som eide øya, var skipper Thorvald Brox. Brox hadde rederi, og brukte øya som lagerplass og havn for ishavsbåtene sine. Han skal også ha bodd her ei tid. Men snart oppdaget han at det var ei tungvint drift, blant annet fordi fjorden frøs til hver vinter. Han flyttet derfor rederiet til Tromsdalen, hvor han også bygde en stor villa som er et landemerke den dag i dag. Brox var for øvrig en kjent mann i ishavs- og fiskerimiljøet, blant annet eide han skuta «Maiblomsten» som flere balsfjordinger seilte med. «Det som karakteriserer mannen er at han alltid følger med utviklingen og ligger gjerne et hestehode foran sine kolleger», het det i en 50-årshilsen i avisa Tromsø i april 1935.

Elisabeth i øya

Alle mennene som til nå hadde eid øya gjennom over to hundre år, klarte aldri helt å skape seg et liv uti fjorden. Til det måtte det kanskje ei bokstavelig talt sterk kvinne til? For Elisabeth Johanne Berntine Ingebrigtsdatter (1873-1959), mor til elleve barn, skapte et hjem og et stort gårdsbruk på Mesterøya. Selvsagt i samarbeid med sin mann, Lars Eisaias Andersen (1867-1939), men han var mye borte på fiske. Paret kjøpte Mesterøya i 1917, etter å først ha dyrket frem gården Brattli i Middagsbukt, der også de første barna ble født.

– På det tidspunktet oldemor ble enke, var det fortsatt et stort gårdsbruk på Mesterøya. Sønnene, barnebarn og andre slektninger var ofte der for å hjelpe til, og det var i perioder yrende folkeliv.

Det forteller Jack Bjørkhaug. Hans mor Mildrid vokste opp på øya hos sine besteforeldre Lars og Elisabeth, fra hun var tre år.

– Mamma vokste opp med å sanke egg og dun, hun lærte å rense duna og lage puter og dyner. Som 5-6-åring rodde hun over til fastlandet alene og henta posten. Hun hadde mange gode minner fra Mesterøya, sier Jack, som selv også elsker å være der.

– Det er en unik plass, et paradis. På øya er en egen stemning, med lyd av sjøfugl og lukt av jord, hav, skog og lyng. Det er noe hamsunsk over det hele, uten bilvei og helt fredelig. Et tidsvindu til en svunnen tid.

Elisabeth hadde også ansvaret for fyrlyktene på øya. Jack forteller at mora som jentunge måtte ut i all slags vær og bytte olje på lampene. Fyrlyktene var et stort ansvar.

– Elisabeth var kjent for å være fysisk sterk. Kanskje ikke så rart, når du måtte ut og ro uansett hva slags ærend du hadde, sier Jack.

Armsterk

I dag er Mesterøya fredet i hekkesesongen, og det er flere grunneiere. Deriblant Trond Bratlid, sønn av Elisabeths sønn Lovin.

– Jeg kan minnes at de hadde kyr og hest på øya. Hesten het Sleipner. I beitesesongen flyttet de dyrene til Brattli i Middagsbukt, trolig for å få mer beite, forteller Dag Bratlid, som er en yngre bror av grunneier Trond, og som gjester øya sommerstid.

– Jeg tror besteforeldrene mine hadde et godt liv på øya. Men Elisabeth må ha vært ei driftig dame, som drev gård og heim mye alene.

Da Lars fikk slag rundt midten av 1930-tallet, ble det faktisk installert varmtvannstank i huset – og innlagt vanntoalett! Det må være noe av den tidligste installasjonen i vårt område.

– Selv de siste årene av bestemors liv, da hun egentlig hadde flyttet fra øya, måtte hun ut hver sommer. Og hun rodde ut sjøl, så lenge hun klarte, sier Dag Bratlid.

Da Elisabeth døde i 1959, var en æra over på Mesterøya. Men huset og fjøset etter familien står fortsatt, og er godt vedlikeholdt og restaurert av etterkommerne.

Kilder: