Et humanitært apropos

85 prosent av landets kommuner avkorter sosialstønaden til barnefamiliene. Dette er den dystre konklusjonen i undersøkelse som Røde Kors har gjort basert på tall fra Statistisk sentralbyrå, og det som kommer fram bør være en tankevekker for både velgere og politikere i forkant av det forestående lokalvalget. Avkortinga skjer ved at barnetrygden tas med i inntektsgrunnlaget når barnefamilienes sosialstønad skal beregnes, og konsekvensen er at fattige småbarnsfamilier rammes av denne skjulte forskjellsbehandlinga. I undersøkelsen går det fram at det fra 2015 til 2018 er blitt flere kommuner som holder barnetrygden utenfor når inntekstgrunnlaget beregnes, men fortsatt er bare 76 av landets 422 kommuner som gjør det slik. Målselv er blant disse 76 kommunene, mens både Bardu og Balsfjord er blant de 346 kommunene som avkorter sosialstønaden på dette grunnlaget. Det bør det gjøres noe med snarest. I Bardu, så vel som i Balsfjord og de øvrige 344 kommunene på avkortingslista.

Det blir stadig flere barn som vokser opp under den definerte fattigdomsgrensa her i landet. Antallet fattige barn har økt jevnt og trutt siden årtusenskiftet, og tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser at antallet barn som vokste opp i lavinntektsfamilier steg fra 84 000 i 2013 til 106 000 i 2017. I klartekst betyr det at mer enn hvert tiende barn i Norge nå vokser opp i en lavinntektsfamilie, og det er disse barna Røde Kors ønsker å rette søkelyset mot når de nå tar til orde for en felles praksis der barnetrygden holdes utenfor den inntektsberegninga som danner grunnlag for nivået på den sosialstønaden som kommunene tilbyr sine innbyggere med lavest inntektsgrunnlag. «Når barnetrygden brukes til å avkorte sosialstønaden, gjør det kampen mot barnefattigdom vanskeligere» sier Røde Kors-generalsekretær Bernt G. Apeland, og han har definitivt et godt poeng.

For bak tallene, beregningene og de vanskelige ordene i denne saken, skjuler det seg mange opplevelser av utenforskap og annerledeshet for de barna som ikke får anledning til å delta i fellesskapet på samme måte som barn som vokser opp i familier på den riktige sida av fattigdomsgrensa. Én av hjertesakene for KrF da de gikk inn i regjeringa var å øke barnetrygden, og beveggrunnen for dette var nettopp å gi barna i lavinntektsfamiliene et løft. Dette har ført til at barnetrygden nå er blitt oppjustert for første gang på over 20 år, og det fortjener regjeringa ros for å ha fått til. Men det er likevel et paradoks at økninga for mange av de mest trengende blir oppspist av den reduksjonen i sosialstønadene som 85 prosent av landets kommuner gjennomfører når de legger barnetrygden inn i beregningsgrunnlaget, og da er man i grunnen like langt. Det er ingen tjent med, og det bør alle som nå blir valgt inn i kommunestyrene våre ta konsekvensen av.

Det er lett å betrakte fattigdom som et anliggende som bare berører den enkelte familie og de barna som vokser opp med lav inntekt. Dette er selvsagt ille nok i seg selv for de som rammes, men fattigdomsutfordringa har også en samfunnsdimensjon som favner bredere enn den individuelle utfordringa som rammer den enkelte familie og det enkelte barn her og nå. For fattigdom fører til utenforskap, og utenforskap er kimen til mange ulike samfunnsutfordringer, på flere nivå, i vår tid. Det vet vi, og vi vet også at barn i familier med innvandrerbakgrunn, barn i familier der foreldrene har lav tilknytning til arbeidslivet, barn i familier med mange barn og barn av enslige foreldre lettere rammes av inntektsfattigdom enn barn som vokser opp i familier som ikke faller inn under disse kategoriene. Vi vet også at fattigdom ofte reproduseres gjennom generasjoner, og derfor er det umåtelig viktig å sette inn virkemidler som bidrar til at fattigdomsspiralen brytes.

Det har mange frivillige organisasjoner skjønt og tatt konsekvensen av, men etter vår oppfatning bør også offentlige myndigheter spille en mer aktiv rolle i denne sammenhengen. Ja, vi vet at det er lett å snuble inn i et minefelt i det politiske landskapet her, men uten å verken nærme seg sosialistisk «snillisme» eller liberalistisk «kynisme» bør det være mulig å få til en felles praksis. Der alle kommuner holder barnetrygden utenfor inntektsgrunnlaget når behovet for sosialhjelp beregnes. Og det kan gjerne ta som ei velment, konkret utfordring. Alle dere som stiller til valg i Bardu og Balsfjord.