Et nei som står seg godt

28. november 1994 sa det norske folk nei til norsk medlemskap i Den europeiske union (EU). Deltakelsen i folkeavstemninga var på hele 88,9 prosent, og opptellinga viste at 52,2 prosent av stemmene var nei-stemmer. Dermed hadde folket konfirmert det svaret som ble gitt i folkeavstemninga om norsk medlemskap i EUs forløper EEC i 1972, men det var likevel en vesentlig forskjell på Norges tilknytning til Europa etter avstemninga i 1994 kontra den i 1972. For til tross for nei-et i -94, var Norge nå knyttet til EUs indre marked gjennom den EØS-avtalen som trådte i kraft noen måneder før 94-avstemninga. Og slik har Norges tilknytning til EU forblitt i de 25 årene som er gått. Til glede for de som mener at denne mellomløsninga er til det gode for landet. Men til ergrelse for de EU-tilhengerne som mener at EØS er et fattigmannsmedlemskap der vi er prisgitt EUs forordninger uten å selv ha innflytelse. Og ikke minst: For de på nei-sida som mener at vi ville ha vært best tjent med å kutte EØS-båndene og klare oss selv gjennom bilaterale avtaler med EU-landene.

Og selv om EU-debatten ikke er veldig framtredende i den politiske hverdagen her hjemme i dag, ligger den latent i påvente av gnisten som for alvor kan tenne den igjen. Vi ser til stadighet eksempler på at EU-forordninger og –og lovverk griper inn i styringa av det norske samfunnet via EØS, Schengen-avtalen og andre overordnede avtaler, og ferske eksempler på denne utfordringa finner vi knyttet til lønnsbetingelsene for utenlandsk arbeidskraft i byggebransjen, utfordringene med utenlandske vogntog på veiene våre, og ikke minst den NAV-skandalen som jo springer direkte ut fra det faktum at EU-lovene har forrang når de krasjer med vår egen politiske flertallsvilje. Disse sakene viser med tydelighet at vårt forhold til EU langt fra er problemfritt, men det betyr ikke at vi løsninga på problemene er å finne på flankene. For etter vårt syn blir det på nåværende tidspunkt like feil å gå helhjertet inn i EU, som det blir å kutte de båndene som gir oss handelsadgang via EØS.

I et intervju med Aftenposten bruker fungerende Unge Høyre-leder Daniel Skjevik-Aasberg 25-årsmilepælen for EU-avstemninga til å mane til ny kamp for norsk EU-medlemskap. Med et fersket landsstyrevedtak i ryggen krever han nemlig at Høyre i neste stortingsperiode (2021-2025) må jobbe aktivt for norsk EU-medlemskap, enten gjennom et vedtak i Stortinget eller gjennom ei ny folkeavstemning. Unge Høyre ønsker også at moderpartiet skal stille krav om dette til de andre borgerlige partiene for fortsatt regjeringssamarbeid etter stortingsvalget i 2021, og i det nevnte intervjuet avviser den fungerende lederen ikke at dette bør bli å betrakte som et ultimatum.

Dette kravet fra ungdomsorganisasjonen i den sittende statsministerens eget parti viser med tydelighet at EU-kampen fortsatt ligger latent i det norske politiske landskapet, men foreløpig er det lite som tyder på at opinionsflertallet ønsker å følge Unge Høyre helt inn i de indre gemakker i Brussel. I ei fersk Sentio-måling for Nationen og klassekampen svarer 60 prosent av de spurte at de ville ha svart nei til norsk EU-medlemskap i ei folkeavstemning i dag, mens bare 28 prosent av de spurte ville ha stemt ja. I den samme målinga kommer det også fram at 60 prosent ville ha stemt ja til videreføring av EØS-avtalen, mens bare 20 prosent ville ha stemt nei. Selv om dette bare er ei enkel opinionsmåling, er likevel signalet tydelig. Flertallet av det norske folk vil ikke inn i EU, men vi vil heller ikke bryte de båndene som EØS representerer.

Og der er vi helt på linje med det norske folk. I denne sammenheng er det på sin plass å minne om at Nye Troms i 1974 ble grunnlagt av krefter som sa rungende nei til EU i folkeavstemniga i 1972, og det er derfor riktig å si at EU-motstanden er en viktig del av DNA-et til avisa. Det er likevel viktig å slå fast at vi fortsatt har syn for at EU har vokst seg til å bli et så betydelig fundament for europeisk sameksistens at vi ikke kan se for oss ei framtid uten EU, men det betyr ikke at Norge og Europa har noe vesentlig å vinne på at vi trer inn i unionen. Vi ser også mange gode argumenter mot EØS-avtalen, men overordnet sett mener vi den representerer et godt, om enn langt fra perfekt, alternativ for nei-landet Norge. For selv om Europa har forandret seg mye siden 1994, står vårt nei til EU seg fortsatt godt. Mye takket være EØS-avtalen. For til tross for dens åpenbare nedsider, er vi overbevist om at vi er bedre tjent med den enn med alle reelle alternativ.