Folkefest og stengte veier

Igjen har Arctic Race of Norway besøkt bygder, tettsteder og veier i vårt nærområde. Igjen sitter vi igjen med en følelse av at det har skapt folkefest, sånn høvelig innenfor covid-rammene som fortsatt eksisterer, og en fornyet og forsterket selvfølelse. For den vakre landsdelen vi bor i.

TV-seere i kanskje så mange som 180 land har i teorien kunne se spektakulære bilder av en storslått natur som svært få andre kan vise maken til. Hvor mange som har sett på, og hvor mange minutter som er blitt vist i hvert enkelt land har ikke jeg sikre tall på, men potensialet for at mange har fått ta del i sykkelfesten gjennom tv-ruta, har definitivt vært til stede.

I år gikk nesten to fulle etapper gjennom vårt aller nærmeste område, med en etappestart i Nordkjosbotn og en målgang på dronningetappen i Målselv fjellandsby. Det har gitt veldig mye folkeliv på særlig de stedene, men også ellers langs traseen har folk vært oppfinnsomme og stilt opp i så vel kostymer som med vakkert pyntede kreasjoner i anledning syklistenes forbifart i om lag 50 km i timen.

Med årets fullklaff med tanke på været, kunne ikke arrangører eller vertskommuner drømt om noe bedre. Stort sett sol fra skyfri himmel preget de tre siste etappene av årets ritt, og det gir ikke bare tv-bilder av beste sort, det gir også flotte minner som 100 utenlandske syklister og deres team kommer til å ta med seg til sine hjemland, lagkamerater, kjente og kjære. Minner og opplevelser som på sikt fort kan gi kjærkomne ringvirkninger til nordnorsk reiseliv.

I Tromsø var været en smule gråere på åpningsetappen av årets ritt, og fra Tromsø har det også kommet sterkest reaksjoner på mange timer med stengte veier og trafikkaos i anledning firedagers-rittet. Folk raste over særlig ei stengt bru fra Tromsøya over til Kvaløya, og det er selvsagt forståelig at mange blir irriterte når dagsplanen ikke lar seg gjennomføre. Takket være et idrettsarrangement.

Også i Nordkjosbotn ble det mange timer i kø for en del bilister som kom dit, men ikke lenger på E6/E8 fredag. Selvsagt er det langt fra ideelt, men spørsmålet er; bør vi ikke kunne tåle dette, en gang kanskje hvert tredje–fjerde år, eller noe slikt? For særlig oftere kommer ikke sykkelrittet innom, og da er det kanskje vel verdt å tenke over nytteverdien kontra ulempen et besøk av rittet medfører.

Også for vertskommuner med start- eller målgang er det utgifter i forbindelse med etapperittet. Det går fort noen hundretusen ut om man regner rene kroner og alt av timer som kommunalt ansatte må bruke av tid på planlegginger og møter, og for noen er inntektene mindre enn andre. I Målselv fikk næringslivet sårt tiltrengte kroner direkte gjennom at store deler av sykkelsirkuset kjøpte overnattingsplass i to døgn, mens Balsfjord kanskje bare sitter igjen med de økte inntektene som næringslivet kanskje spesielt i Nordkjosbotn nøt godt av før og etter rittstart.

Lag og foreninger har også kunne innkassere noen dugnadskroner ut fra innsatsen for rittet, og etter halvannet år med et ganske så nedstengt land, kommer de kronene godt med.

Ordføreren både i Balsfjord og Målselv er fornøyd med rittets besøk i deres kommuner. I Balsfjord medgir Gunda Johansen at etappestarten ble en langt større begivenhet enn hun hadde forestilt seg, og at hun ikke angrer deltakelsen, selv om hun i dagene før rittet var litt betenkt. I Målselv er ordfører Bengt-Magne Luneng bare positivt innstilt til rittet og ønsker det snarlig tilbake.

Jeg deler hans syn, for totalt sett tror jeg Arctic Race of Norway er et stort «pre» for landsdelen og oss som folkeslag. Og de trenger vi, uansett hvor vi befinner oss. Koronatider eller ei.