Fortviler over en vei som knapt er farbar
MÅLSELV: Våren nærmer seg. Det betyr stadig flere veier som knapt er fremkommelig i mer enn gangfart.
I Dividalen er det, tradisjonen tro, intet unntak i så måte på denne tiden av året.
– Her er det helt jævlig, rett og slett! Det er egentlig ikke kjørende langs veien, sier Kirsten Kufaas Sørgård.
Hun bor på Ulebergveien i Dividalen, og sier Dividalsveien nå går inn i sin verste periode av året. At biler med skutere på hengere ferdes opp og ned dalen gjør ikke veien bedre.
– Nå er det bare hul i hull i hull. Med smeltevann i hullene ser man heller ikke dybden i dem. Noen steder må en bare kjøre i førstegir og sige fremover, sier Kufaas Sørgård.
Hun sier de første 6-7 km av Dividalsveien fra Holt er sånn passelig kjørende på, men når en passerer Diviåsen starter elendigheta for alvor. Den varer inn til Høgskardhus, før den siste kommunale biten med asfalt inn til Frihetsli er grei. Dividalingene hadde allerede i 2001 det første folkemøtet om veien. Opp gjennom årene har de bare blitt belønnet med det hun karakteriserer som nødreparasjoner. Som at veien fikk noen lass med grus for noen år siden, og litt påfyll sist høst. Det har ikke gjort veien spesielt mer farbar:
– Nei, den grusen sist høst var det lite hjelp i, og den er nok nå skrapet bort fra veibanen og ligger i grøftene, sier Kufaas Sørgård.
Hun lar seg også provosere kraftig av at veier med mindre fast bebyggelse og mest «hyttetrafikk» – gjerne i kommuner med aktive fylkestingspolitikere – ser lettere ut til å vinne kampen om veimillionene når tildelingene fra fylkeskommunen skal gjøres.
– Når Altevassveien nå får en masse penger er det flott for dem, men den veien har etter det jeg vet ikke vært prioritert. Allikevel kommer den, som en vei som stort sett hyttefolk bruker, nå opp og får millioner til opprusting. Her har vi næringsvirksomhet og det bor en god del folk som bruker veien daglig til og fra jobb, men vi får ingenting til veien her. Det blir jeg kraftig provosert over, sier Kirsten Kufaas Sørgård.
I et leserinnlegg i Nye Troms viser hun til skolebussens daglige turer i sakte fart, helsearbeidere i tidsklemme og utrykningskjøretøy som må ferdes på veien. I tillegg har Forsvarets og kraftselskapets personell som må bruke veien, i tillegg til næringsvirksomhet og alle de som er avhengig av veien i sitt daglige virke.
At veien også går til et av fylkets største utfartsområder mener hun gjør det påkrevd at veien får et lenge etterlengtet løft som varer. Om den får det, er hun dog ikke sikker på:
– Vi har kanskje ikke noen fylkestingspolitikere som er flinke nok til å fortelle hvordan veien vår er, sier Kirsten Kufaas Sørgård litt oppgitt.
