Frihet, ulikhet og USA

Vi vet ennå ikke hvordan valget i USA ender, men vi vet at det ender på et sted som ikke er bra og som det i forkant var grunn til å frykte. For uansett om det er Joe Biden eller Donald Trump som får den formelle retten til å kunne kalle seg USAs president de fire neste årene, er vi nå vitne til et scenario som deler nasjonen i to. Der det som er svart for den ene delen, er hvitt for den andre. Og vice versa. Vi ser også et demokrati som presses til ytterkanten for sin tålegrense, og fra godstolen her i Norge er det lett å gi Donald Trump skylda for det. Men «tilfellet USA» er langt mer komplisert enn som så. Og røttene til det vi nå ser stikker dypere enn til Donald Trump. Dessverre.

Jeg har selv aldri vært i USA, men jeg er likevel «sykelig opptatt» av deler av den kulturelle arven vi har fått fra «the land of opportunity». Musikken, filmene og frihetsidealet sitter i DNA-et mitt og preger identiteten min, og tankesettet mitt er nok mer amerikanisert enn det jeg normalt liker å innrømme. Amerikanske valg har også alltid fascinert meg, og jeg har fortsatt sterke minner knyttet til den novemberdagen i 1976 da jeg som 10-åring fikk oppleve at peanøttfarmeren Jimmy Carter slo knockout på den republikanske «flytrappsnubleren» Gerald Ford. Jeg husker at jeg kjente på ektefølt glede, og i alle valgene siden har jeg fulgt med og båret på et intenst håp om at Demokratenes kandidat skulle overvinne den mørkemannen Republikanerne hadde kommet opp med. Derfor satt jeg klistret foran TV-en hele natt til onsdag denne uka, og derfor forlot jeg min positur kun for de aller mest nødvendige ærender til langt ut på onsdagskvelden. Jeg følte på glede hver gang en delstat ble erklært blå. Og jeg kjente selvsagt på sinne, fortvilelse og oppgitthet da Donald Trump brøt alle demokratiske spilleregler. Ved å underkjenne legitimiteten til valget. Og ved (nok en gang) å vise for all verden at for Donald Trump er Donald Trumps interesser overordnet det som er bra for USA og alle andre. For slik er det jo. Mener jeg.

Men jeg er ikke den eneste på Europa-sida av Atlanteren som mangler forutsetninger for å forstå Donald Trump, høyresida i USA, Republikanernes tankesett og det paradoksale faktum at rikingen, løgneren og antidemokraten Trump fortsatt framstår som håpet for millioner av de minst ressurssterke i Amerikas stadig mindre forente stater. For de som har lite i USA må da forstå at de ikke vil få det bedre dersom løgneren Trump får fire nye år? Og de må da forstå at både jordkloden og nasjonen er bedre tjent med en president som respekterer internasjonale avtaler, setter annet enn seg selv i sentrum for politikken, respekterer demokratiske spilleregler, vil videreføre de historiske båndene og verdifellesskapet på tvers av Atlanteren, og som bruker munnbind og respekterer fornuften i møte med en pandemi som allerede har tatt livet av hundretusener av amerikanske landsmenn? Men, nei da. Donald Trump er fortsatt løsninga for halve USA, og jeg må faktisk bare innse at jeg aldri kommer til å forstå det.

Men selv om jeg ikke forstår det, kan jeg reflektere over det. Og jeg kan gjøre meg noen tanker om hva alternativet er og kan være. For trenger man virkelig å ha et valgsystem som legger opp til at vinnerne tar alt og at taperne ikke står igjen som annet enn tapere? Trenger man å styre samfunnet på en måte som gjør at store deler av befolkninga opplever at sentrumsmakta ikke ser dem? Trenger man å bygge samfunnet på et ideal og en drøm som er uoppnåelig for de aller fleste? Trenger man å legge til rette for parallelle informasjonsvirkeligheter der det som er løgn for én del av befolkninga er den absolutte sannhet for den andre? Trenger man å skape og dyrke samfunnsmekanismer som legitimerer at retten til å bære våpen for å forsvare seg mot naboen for noen oppleves som mer grunnleggende enn den samme naboens rett til et verdig liv? Og trenger man å akseptere at et uttalt ideal om «likhet for loven» framstår som en vits mer enn som en realitet for mange av de som er født inn i samfunnet med feil hudfarge og feil sosial bakgrunn?

Mitt definitive svar på alt dette er «nei», og på tur inn i helga skal jeg tillate meg å kjenne på takknemlighet over å få leve i et samfunn der kjerneverdiene er preget av alternativet. For livet i Norge har lært meg at frihet og likhet ikke er motsetninger. Og at en «u» foran ett av ordene er alt som skal til for å skape et samfunn som jeg ikke vil ha. Lykke til videre, USA.