Gir ny kunnskap om senkninga av «Tirpitz»

- Dette er enestående dokumenter. De gir utfyllende informasjon om hva som skjedde 12. november 1944. Nå begynner ting å falle på plass, forteller konservator Kjetil Åkra ved Fjordmuseet på Storsteinnes.

Sammen med danske John Asmussen ga han i 2006 ut boka «Tirpitz – Hitlers siste slagskip». Boka ble gitt ut på nytt i 2015 på engelsk og i utvidet utgave. Dokumentene Åkra omtaler stammer fra et tysk-russisk prosjekt som digitaliserer tyske dokumenter fra 2. verdenskrig som ligger i russiske arkiver. Dokumentene ble tatt som krigsbytte av sovjeterne under og etter 2. verdenskrig. Mange av dokumentene har ikke vært tilgjengelig før nå. De digitaliserte dokumentene blir lagt ut på internett. Der kan alle som ønsker det lese dem gratis på www.germandocsinrussia.org.

138 dokumentsider

Før påske ble det lagt ut ei dokumentmappe som omhandler hva som hendte da «Tirpitz» ble senket ved Tromsø for snart 75 år siden. Totalt dreier det seg om 138 dokumentsider som var grunnlagsmateriale for den tyske marinens etterforskning av slagskipets endelikt.

De fleste dokumentene omhandler flygningene til de britiske bombeflyene, men det er også litt informasjon om det som hendte på flybasen på Bardufoss. I tillegg inneholder mappa en del håndskrevne notater som Kjetil Åkra ennå ikke har fått transkribert fordi de er vanskelige å lese.

- Mappa bærer preg av å inneholde mye løst materiale som ikke er sammenhengende. Deriblant en oversikt over de tyske observasjonspostene langs norskekysten som meldte fra om sine observasjoner av de britiske bombeflyene via radio, forteller konservatoren.

Det dreier seg om observasjonsposter langs kysten av Nordland og helt opp til Troms. Tidligere har det vært ukjent hvor disse observasjonspostene var lokalisert. De tyske dokumentene inneholder kart som viser nøyaktig hvor bombeflyene fløy på sin ferd mot Tromsø. Plottene av bombeflyene er mye mer nøyaktige enn de opplysningene Kjetil Åkra og John Asmussen hadde tilgang på da de skrev boka om «Tirpitz».

Komplett informasjon

Det som gleder konservatoren mest er likevel at mappa inneholder en oversikt over alle de tyske jagerflyene som tok av fra Bardufoss 12. november 1944. Med kjennetegnene på flyene og hvilke flygere som satt bak spakene. Dessuten står det når jagerflyene tok av fra Bardufoss og når de landet igjen.

- Så komplett informasjon om jagerflyene har vi ikke hatt før, og det er utrolig artig å se oversikten. Den viser at alt vi antok om jagerflyene da vi skrev boka var rett. Blant annet hvilket fly sjefen sjøl, major Heinrich Ehrler, fløy, beretter Åkra.

Ehrler var sjef for de tyske jagerflyene i Troms og Finnmark. Han kom til Bardufoss fra Alta noen dager før det britiske flyangrepet på «Tirpitz». Der oppdaget han at mange av de nye jagerflygerne var unge og ferske med liten erfaring. Derfor opprettet han ei treningsavdeling på Bardufoss, ei avdeling som gikk på vingene 12. november 1944. Så noen av de uerfarne flygerne var i lufta da slagskipet kantret ved Håkøya.

- Jagerflygerne på Bardufoss hadde alt annet enn beskyttelse av «Tirpitz» i tankene. De visste ikke engang nøyaktig hvor slagskipet lå. Samtidig følte den tyske marinen og mannskapet på «Tirpitz» seg trygge fordi de visste at det var stasjonert jagerfly på Bardufoss. Så her var det total svikt i kommunikasjonen mellom Kriegsmarine og Luftwaffe, sier Kjetil Åkra.

Han mener det er galt å gi Luftwaffe ensidig skylda for at «Tirpitz» gikk tapt. Ifølge han var det marinens dårlige forberedelser og dårlige kommunikasjon med Luftwaffe som var den viktigste årsaken til at jagerflygerne lette nærmest i blinde etter de britiske bombeflyene.

Totalt mistet 971 tyskere livet da «Tirpitz» kantret under det britiske flyangrepet. Dermed var slagskipet, som den britiske statsministeren Winston Churchill omtalte som «Beistet», ved veis ende.

19 jagerfly i lufta

Oversikten viser at 19 jagerfly tok av fra Bardufoss i et fånyttes forsøk på å lokalisere og angripe de britiske bombeflyene. Det var 11 fly av typen Messerschmitt Bf 109 og åtte fly av typen Focke-Wulf Fw 190. Major Ehrler fløy selv en Bf 109. Han var den første som tok av fra Bardufoss. Det skjedde klokka 09.25, litt over 10 minutter før de første bombeflyene slapp sin last over «Tirpitz». Ifølge oversikten landet majoren i Alta klokka 10.30. Grunnen til at Ehrler landet i Alta var at det var der han hadde sitt hovedkvarter. De øvrige 18 jagerflyene landet på Bardufoss.

- Nå vet vi nøyaktig når hvert enkelt fly tok av og landet. Noen av jagerflyene var i lufta i om lag én time, mens andre bare var i lufta en halvtime. Det stemmer med det vi klarte å sette sammen fra opplysningene fra krigsrettssaken mot blant annet Ehrler, forteller Åkra.

Kort tid etter at Heinrich Ehrler tok av fra Bardufoss kom det et tysk fly inn for landing på flybasen. Det forsinket avgangen til de øvrige jagerflyene med fem minutter. Konservatoren framhever at fem minutter kanskje ikke høres mye ut, men at det var ganske lang tid ettersom jagerflyene hadde alarmstart for å møte fiendtlige fly.

- Jagerflygerne fikk også feil informasjon om hvor bombeflyene var. Så de visste ikke engang hvor målene de jaktet på var. Derfor var det nytteløst for dem å avskjære britene før bombeangrepet.

Hevdet å ha skutt ned fly

Etter senkninga av «Tirpitz» hevdet jagerflyesset Franz Dörr at han hadde sett et tomotors fly over Tromsø, og at han deretter hadde fått anvisning fra bakken om et fiendefly i nærheten av Bardufoss. Dette flyet hevdet Dörr at han skjøt ned om lag 20 kilometer nordøst for Bardufoss. Kjetil Åkra mener påstanden fra kapteinen var oppspinn. I de nye tyske dokumentene fra Russland står det for øvrig at et tysk fly var i kamp med et fotorekognoseringsfly av typen Supermarine Spitfire med sovjetiske merker, men det står ikke noe om at flyet ble skutt ned. Det er derfor ukjent om det var dette flyet Franz Dörr hevdet å ha skutt ned.

- Det var ingen sovjetisk Spitfire i lufta over Troms da. Britene hadde heller ingen Spitfire-fly i området. Jeg tror at den påståtte nedskytinga var noe Dörr fant på for å vise at jagerflyene faktisk gjorde noe nyttig denne dagen. Rapporten hans ble sannsynligvis skrevet noen dager etter angrepet på «Tirpitz», da jagerflygerne skjønte at de kom til å få skylda for at slagskipet gikk tapt. Det var ikke uvanlig at jagerflygere påberopte seg nedskytinger som ikke hadde rot i virkeligheten.

Flere tyske offiserer ble stilt for krigsrett etter senkninga av «Tirpitz». Deriblant major Ehrler. Han ble fradømt sin militære grad og dømt til tukthus. Han satt fengslet på Akershus festning ei stund, men ettersom tyskerne ikke hadde overflod av erfarne jagerflygere, ble han etter hvert sluppet fri. Han tjenestegjorde mot slutten av krigen i tyskernes første operative jetjagerving. Ehrler døde 4. april 1945 da han fløy inn i et amerikansk bombefly over Tyskland etter å sagt følgende over radio til en våpenbror i jetjagervingen: «Jeg er tom for ammunisjon. Jeg rammer. Vi sees i Valhall».

Ehrler ble offisielt kreditert med 208 nedskutte fiendtlige fly i sin karriere, noe som plasserte han på 9. plass på lista over tyske flygeress.

Kunne blitt massakre i lufta

Britene planla opprinnelig å sende 38 Lancaster-fly for å bombe «Tirpitz» 12. november 1944. På flybasen i Lossiemouth i Skottland var det imidlertid så kaldt at hele sju bombefly ikke kunne ta av på grunn av ising. Derfor satte totalt 31 Lancaster-fly med hver sin 5443 kilos Tallboy-bombe i bomberommet kursen mot Nord-Norge. I tillegg fulgte det med en Lancaster som utelukkende skulle filme og ta bilder av angrepet på slagskipet.

Kjetil Åkra mener at de 19 jagerflyene som tok av fra Bardufoss med stor sannsynlighet ville klart å forhindre angrepet på «Tirpitz» hvis de hadde avskåret bombeflyene før britene startet innflyginga mot målet.

- Hadde jagerflyene kommet samlet inn mot den britiske formasjonen over for eksempel Balsfjorden, så kunne det fort blitt en massakre. De kunne ha skadet bombeflyene alvorlig, og i tillegg ville de ha forstyrret britenes innflygning mot «Tirpitz», sier konservatoren.

Han viser til at datidas teknologi tilsa at bombeflyene måtte ha ei god innflygning slik at bombesikterne fikk tid til å gjøre sine justeringer og beregninger. I perioden før de slapp bombene var det i praksis bombesikterne som styrte flyene.

- I tillegg var Lancaster-flyene helt i ytterkanten av sin rekkevidde. Hvis de ble skadet, måtte de ha nødlandet i Sverige. Svært mange bombefly ville ikke kommet seg tilbake til basen i Skottland hvis de hadde blitt angrepet og skadet av jagerflyene.

I virkeligheten mistet britene bare ett bombefly. En Lancaster ble skadet i en motor av luftvern under angrepet på «Tirpitz», og måtte fly til Sverige. Der nødlandet bombeflyet i ei myr i Överkalix. Dette flyet ble angrepet av to tyske jagerfly på sin ferd mot Sverige. Deriblant flyet til løytnant Werner Gayko, som rapporterte at han to ganger angrep et firemotors fly forfra i nærheten av Bardufoss. Gayko fikk forkiling på våpnene og måtte gi opp angrepet da det fiendtlige flyet krysset svenskegrensa. Det er ikke kjent hvem som fløy det andre jagerflyet. Mannskapet på bombeflyet bekreftet senere at de ble angrepet av to jagerfly.

Håper å finne krigsdagbok

Av dokumentene fra de russiske arkivene framgår det at avgangs- og landingstidene til jagerflyene er hentet fra krigsdagboka til den tyske flybasen på Bardufoss. Den krigsdagboka skulle Kjetil Åkra gjerne hatt tilgang på. Han mener det ville vært en drøm å lese krigsdagboka til flybasen for hele krigen fordi den blant annet inneholder en oversikt over alle de tyske flyene som landet og tok av fra Bardufoss.

- Det ville vært ei bok i seg selv. Men det er ikke umulig at krigsdagboka dukker opp på et senere tidspunkt. Det er i hvert fall lov å håpe at det skjer, avslutter han.