Grensesprengende turopplevelse

Nordlandsbussen blinker seg atter en gang ut på E6, og igjen står to lettede karer med et skjevt smil om kjeften. Å komme seg fra Narvik til Kobbvassgrend med to fullsprengte pulker og sekker var litt av en ekspedisjon. Men når to store og hårete grønlandshunder med blod i blikket også skulle være med, viste oppgaven seg å være tilnærmet umulig. Vel, om det var de tåresprengte dådyrøynene mine eller helgardert flaks som gjorde utslaget, vet jeg ikke, men vi kom oss da på den julefulle bussen. Et kjapt «Ja» til hundene, og vi setter av gårde inn i tussmørket mens månen skinner gjennom det tynne skydekket som en sotete oljelampe.

Målet for turen er Tjeggelvas i Sverige for å feire nyttår i mitt villmarksparadis. Ruten går over grensen, gjennom Padjelanta nasjonalpark for så å følge Pite-vassdraget ned til målet. En tur på drøyt 3-400 km på en måneds tidsramme. Gjennomførelsen er beregnet på at det meste må gå glatt for i det hele tatt å nå målet, så vi er for så vidt forberedt på at turens forløp så meget vil stå i skjebnens hender.

Det hamrer lett på duken vi har spent mellom noen trær, da jeg kan konstatere at klokken er fem og tid for å stå opp. Havregrauten kokes, kaffen settes over, og Lasse får et hardt spark i magen som signaliserer at frokosten er klar. Han ruller seg over i liggende frokoststilling idet han får grautfatet servert foran nesetippen. Annenhver morgen først opp, gleder meg allerede til i morgen!

Vi trør oss oppover den nedsnødde skogsveien opp Gjærdalen, mens våt snø laver ned fra en grå himmel. I starten går det greit, tross en temmelig tung vekt. Men da bakkene starter for alvor, får vi heller problemer. Med en koselig vekt på 180 kilo fordelt på to sekker, en paris-pulk og en storpulk på deling til hundene, stopper det rett og slett opp. Her nytter det ikke med noen latmannsbør, selv om bikkjene er hardbarkede polardyr, og vi i det minste prøver å se litt barsk ut. Vi kobler hundene over på Lasse, som foruten sekken også drar pulk. Jeg går først med min sekk og brøyter vei. Så settes kursen tilbake for neste økt. Her må førstemann gå foran hundene med jobbetau og dra som en annen tungdøl, mens andremann går bak og dytter mens han heier på hundene i de tyngste tak. Slik går de første dagene i rykk og napp, mens snøslapset laver ned og forholdene blir tyngre og tyngre. Når vi tørner inn i teltet på kveldingen, er vi blaute til skinnet og temmelig slitne. Hundekjeftene ligger flat ut i hver sin kjetting og enser knapt snøen som med tiden snør dem helt ned. Snøen er av det slaget som klistres seg til alt. Vi får robuste kladder både under og over skiene, helt fra tuppen og til bakkant. Hver gang vi stopper opp, suger pulken seg som en sugekopp fast i underlaget, og det kreves to bikkjer og to menn i samkjørt takt for å rykke den løs. Vi vasser stedvis opp til låra i kramsnø mens utstyr og soveposer unngåelig blir våtere og våtere. En morgen våkner vi til flatt telt, og vi må som en muldvarp grave oss ut av et kollapset telt. Et bedrøvet syn av en usymmetrisk snøhaug og S-formede teltstenger blir nesten komisk oppe i skogbandet. Men det går sakte og sikkert fram og opp, og for hvert skritt nærmer vi oss de slake vidder. Vi svetter med et smil om kjeften.

Så er det julekveld i villmarka, og sølvgutter og det som er, ljomer skurrete ut av den lille FM-radioen vår som henger i telttaket. Vel brukte vi tre ganger så lang tid som vi hadde beregnet, men nå er vi da endelig godt oppe i høyfjellet. Det var tungt, men godt. Tispa vår, Nuka, som ellers er drivkraften sjøl, la seg til slutt flatt ned og nektet å gå et skritt til i den verste dypsnøen. På andre siden av kuldegropa, mellom illeluktende, men dog dypfrosne skisko, har vi julekroken vår. Der ligger en liten haug med gaver under juletreet som i vårt tilfelle er et flakkende stearinlys. Der koker plutselig kjelen over, og med ett er teltet fylt med vassdamp tykkere enn den verste skoddeheim. Eimen av pinnekjøtt, surkål og kålrabistappe får julehungeren til å rive sterkere enn stormen på utsiden. Ja, ordentlig skal det være. Vi har gravd en solid lyvegg til både teltet og hundene, som vi for øvrig må krype bort med julematen til. Julekonsert har vi også, selvfølgelig. Jeg komper på munnspill, mens Lasse tar melodien på revlokken. Det høres forferdelig vakkert ut! Men når julefreden brer seg selv i den fulle storm, føler vi oss dog trygge nok til å avslutte det hele på ekte vis med sigarer og en flaske julebrus med cognac i på delings.

Det er stille etter stormen, og både bikkjer og folk er rastløse etter å komme seg av gårde. Romjulsværet varierer fra kompasskurs igjennom snøelingene til stjerneklare nordlyskvelder. Tungene til hundene henger som slips der vi glir ned mot svenskegrensen i ekte nordisk kjørestil. Plutselig forsvinner hundene foran meg, og før jeg vet ordet av det, rutsjer først storpulken og så jeg utfor en skavl og ned i et kav av snø og kilevinker. I bunnen av elveleiet ligger vi spredt utover, passe fortumlet og med ski, staver og hunder sprikende i alle retninger. Når jeg får stablet meg på beina, titter Lasse ned i profil mot himmelen. I alt teller vi null brekte hundebein og ingen større utstyrsskader. Så bryter latteren løs. Litt flaks må man ha!

Med krum rygg går vi mot vinden i retning campen. Det er nyttårsaften, og vi var akkurat oppe på vår utvalgte fjelltopp da vi ble overrasket av mørket og sterk vind. Campen ligger nederst i en fin, liten elvedal, og der nede venter hunder og god mat. Men så var det å finne den. I sekken har vi basic utstyr og klær, men begge glemte selvfølgelig hodelykt. Snakk om rutinesvikt! Med ett forsvinner skia under beina mine, og på ræva glir jeg ned en liten bakkekant. Elvedalen! Så følger vi den ned til hundenes velkjente velkomsthyl. Det er tid for nytt høytidsmåltid. Med tursaga sager vi opp den medbrakte elgsteika opp i dryge, stivfrosne biffer som Lasse steiker rød inni mens jeg mekker rødvinssaus, surkål og kålrabistappe. Vi er begge enige om at ikke engang konger og keisere får oppleve en slik overveldende matopplevelse, og vi kjører på videre med innøvd nyttårskonsert, sigarer og edle whisky-dråper som får single malt-produksjonen i Edinburgh til å virke traust. Hundene kikker rart på oss da vi mette og gode stepper ut av teltet. «Tre, to, en! God nyttår!» Nødbluss i hvitt og grønt suser sine 30 meter opp i lufta, stjerneskuddene freser, og faklene blafrer. Så etter et stille og tankefullt fakkeltog ut på isen, pakker vi oss atter en gang inn i soveposene og sovner raskt med et smil om kjeften og et nytt år i vente.

Drømmen om Tjeggelvas forble med drømmen. Men vi fortviler ikke og har lagt nye planer om en rundtur inn i Sarek isteden. Vi langer ut i pent og vindfullt vær i retning Vuojatädno og Vastenjaure, der planen er å krysse og gå inn Låddevàgge. Men når vi kommer fram, viser det seg at elva renner åpen og svart, og at elveråka på det gigantiske Vastenjaure går flere kilometer innover. Isen er for øvrig så våt og råkete at vi ser på en kryssing som uaktuelt. Men å gå vestover langs ved land ser overkommelig ut, og vi kjører på med enda en ruteendring på samvittigheten. Steile klippevegger går sammenhengende over 15 kilometer bortover. Lasse går bak med hundene, mens jeg går først og viser vei. Her og der må vi gjøre svinger rundt bekker og småelver og det som ser ut til å være tærehull i isen. Det er rene vårisen selv i januar. Imens bygger det seg opp et temmelig mørkt og dårlig vær bak oss samtidig som mørket faller på. Vinden tar seg opp, og det begynner å bli vanskelig å se hvor man helst ikke bør tråkke. En kort dialog med Lasse i form av tegnespråk og roping, bestemmer vi oss for å slå leir ved første og beste plass. Lettere sagt enn gjort. Med ett skifter isen til en helt annen karakter. Spisse isblokker og bakst står alle veier og får habile skiløpere til å ligne italienske turister på sin første skitur. Skruis på ferskvann! Her må en kraftig storm ha brukket opp den nylagte isen tidligere i vinter, for å så drive all isbaksen nettopp hit der vi strever og plages mens vindkulene øker i takt. Minnene flakker over havet og opp til Svalbard igjen. Slik fortsetter det en drøy stund før vi oppdager et temmelig vindutsatt leirplassemne i form av en skrå liten vik presset godt opp under en kvass bergvegg. Der slår vi leir. Etter en vindfull natt fortsetter vi videre vestover for å så bestige en finfin klatreetappe opp til en forlokkende berghylle der vi slår opp vår definitivt vakreste camp. Vi har utsikt så og si over hele Padjelanta, og selv om sola ennå gjemmer seg bak fjellene i sør, gir den oss en blodrød himmel og et flakkende nordlys nattestid. Her blir vi noen dager!

Det er snødrev i luften og tettende vær, da vi raskt slår ned campen og trasker oss videre. Vi er på vei over fjellene mot grensen for atter en gang å gå ned Gjærdalen til Kobbvassgrend. Dagene har blitt til uker, og ukene har blitt til en måned ute i felt nå snart. I et virvar av hvitt og vind følger vi en en karrig bekkedal som ligner en liten canyon i det vi tror er nordover. Snøføyken er så tett at vi jevnlig må stoppe opp for å ikke miste hverandre av syne. «Svært for en langdragelig bekkedal» tenker jeg, men med så enkel navigering som dette, kjører vi allikevel på videre. Ikke før jeg tar opp kompasset og henger det rundt halsen, begynner bjellene å ringe. «Vi tenkte oss beint østover for å elegant skli utfor Àralåbddå og slå hull på isen i Vasten, ja?». «Eh, nordover ja, og Sallo!» Best å gjøre heilomvending. Dagen før hadde vi slått opp leir, sånn passe trøtt, ved bekkedalen vi dagen etter skulle følge videre. Det var feil bekkedal, og nå har vi gått i timesvis i helt gal retning og må snu og gå samme vei tilbake. Etter en tid gåing i revers skrår vi opp dalsiden og over fjellet for å korte på feilen. Hvitt og atter hvitt er det eneste vi ser, og vi må stadig se på kompasset for å holde riktig kurs. Det er forlengst lunsjtid, men å stoppe for å spise og bli kald i dette været er det ingen av oss som har lyst til, så vi kjører på for å komme over fjellet. Når vi omsider kommer oss ned, snur imidlertid været til stjerneklart og måneskinn, og det det blir en magisk stemning som er til å ta og føle på.

Det blir en drømmeavslutning på turen med flere dagers klarvær med stjernehimmel og kulde. Den siste etappen ned Gjærdalen går radig, og jeg må henge med all min vekt over bremsen på pulken som hundene trekker villere enn noen gang. Det henger i en tynn tråd noen ganger, for den tidligere blaute skogsnøen er nå rene skøytebanen med skare hard som stein. En gang går bremsen sund, og pulken må tippes for ikke å kjøre ned hundene. En annen gang er vi på tur ned en bakke som ender i et frittfallende berg. Jeg må krampeholde på brems og anker mens hundene tilsynelatende synes droppet nedenfor ikke er noe å stoppe for. Lasse kommer fort til unnsetning etter å ha berget seg selv og sitt, og drar hundene opp i riktig retning. Siste natten ligger vi i en gapahuk ikke langt fra endepunktet, og fyrer bål for første gang. Plutselig eksploderer himmelen i et virvar av fargenyanser. Men nordlysets spektakulære skuespill ender like brått som det kom, og tankene starter å vandre. Vi har fartet rundt i grensefjellene i en måned nå i den mørkeste tiden av året. Vi har verken møtt eller sett folk under hele turen. Vi har ikke engang krysset et eneste spor som er lagd av mennesker eller bråkende maskiner. De eneste sporene vi har sett, er laget av fjellets egne dyr. Rype, hare, rein, rev og jerv. Vi har hatt villmarka helt for oss selv. Det bables om at det skal bli godt med en dusj og se folk igjen, men hvorvidt vi mener det, vet jeg ikke.

Bussen stopper i Narvik, og vi karrer oss ut med utstyr og hunder. Sekker og pulker gjemmes bak nye Rica Hotell, og med hver sin grønlandshund i bånd trår vi ut i kveldens gater mens svetteeimen ligger i luft og atmosfære. Bikkjekrekene tjores fast i hver sin lyktestolpe, og inn i puben med det stolte navnet Narvikguten, tørner to tørste fjellvandrere inn.