Hannes tale i hjembygda 10 år etter 22. juli-terroren
Dette er talen Hanne Linaker holdt under 10-årsmarkeringa i hjembygda.
Kjære overlevende og etterlatte, kjære familier og venner, kjære Bardu. Jeg har lenge fundert på hva jeg ønsker å si i en tale på ei 10-årsmarkering av 22. juli 2011. Men selv om tankene om hva til tider har vært uklare, har ønsket om å si noe vært sterkt til stede.
Det er mange mulige perspektiver når vi i dag markerer at det er 10 år siden terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya. Vi ser at det stadig er flere som tar til orde i det offentlige rom om en bredere debatt om 22. juli. Det er bra og viktig. Vi må tørre å møte den debatten, og det er viktig at AUF og Arbeiderpartiet ikke står med ansvaret for debatten alene. Men samtalen om 22. juli, om terror og ekstremisme, om hat og holdninger, må ikke være noe som kun skjer en dag i juli måned. Samtalen må skje også alle andre dager. Det er vårt kollektive ansvar.
Jeg velger derfor å ha fokus på oss. På fellesskapet. For 10 år siden, på denne dagen, mistet fellesskapet i Bardu to viktige medlemmer. Skutt og drept for fellesskapsverdiene de trodde på. De skal vi aldri glemme.
Jeg savner Anders og Gunnar hver dag.
Jeg savner Anders sine artige ideer og påfunn, hans brede smil, hans omsorg, våre kjøreturer hvor vi diskuterte alt fra verdens politikk til hvilken iskrem som var best. Jeg savner hans politiske engasjement og talent, men aller mest savner jeg min gode venn.
Så savner jeg han Gunnar. Jeg savner storebroren min hver dag. Den romslige karen, fylt med like mye kjærlighet. Jeg savner støttespilleren min, hans humor og latter, hans trøstende ord og visdom.
Jeg savner livet de begge skulle hatt.
Men fellesskapet står fortsatt sterkt. Når vi kom hjem fra Utøya og Oslo var det dette fellesskapet, her i Bardu og nærområdet, som tok vare på oss. Som omslutta oss med omsorg og varme, og som helt siden den dagen har gått veien videre i lag med oss. På ei 10-årsmarkering er det viktig for meg å si takk for det. Takk for at dere stiller opp. Det er en verdi med dette samfunnet som gjør det ulikt alle andre, og en av grunnene til at dette føles som hjem.
Det er mye som skjer med menneske på 10 år. Jeg har ei guddatter som ble født våren 2011. Av og til ser jeg på henne som en beskrivelse av hva 10 år gjør med et menneske. Hvordan man utvikles og hva man opplever. Særlig når man er ung. Når jeg ser på guddatteren min, innser jeg også at hun tilhører generasjonen som ikke har egne minner fra 2011. Det legger en viktig bør på mine, og deres, skuldre, om å fortelle historien. Om å ærlig fortelle hva som skjedde 22. juli, om de overlevende sine historier, om de dødes historier og samfunnets historie. Hvis vi ikke tør å gjøre det, og hvis vi ikke tør å lytte, kan vi aldri oppfylle løftet vi ga om å aldri glemme.
10 å kjennes både langt og kort. Langt fordi veien til å finne fotfestet har tatt tid og vært krevende. Kort fordi opplevelsen fortsatt er med meg hver dag. Jeg kjenner tidvis på en følelse av dyp urettferdighet fordi jeg og så mange andre har blitt skada for livet, eller mista livet. Ufrivillig og på et brutalt vis. Det kjennes urettferdig å bli fratatt de fine ungdomsårene for å håndtere traumer og sorg. På dager som i dag kan følelsen av urettferdighet kjennes ekstra sterkt. Men jeg kjenner også på kjærlighet. Fra dere, fra fellesskapet. Det gjør det mulig å stå oppreist.
Jeg velger å ha håp. Håp for framtida. Jeg har et håp om at livet fortsatt skal være godt, og at de gode dagene er flere enn de dårlige. Jeg håper at fellesskapet i fremtida tar et større ansvar for å ivareta arven etter 22. juli, slik at arven er noe vi vil bære. Og jeg håper at vi i fellesskap fortsetter å være gode med og ivareta hverandre. Vi markerer at det har gått 10 år siden terrorangrepet mot AUF og Arbeiderpartiet i dag. Vi minnes de 77 som mistet livet. Vi minnes særlig fra Troms han Gunnar og Anders, Simon og Johannes. Det skal vi gjøre i dag, og alle andre dager.
Takk.
