Helikoptersurr i helikoptersaka. Noe ligger bak, men hva?

Regjeringen har bestemt seg. Helikopterbasen på Bardufoss skal legges ned og flyttes til Rygge. Som kompensasjon foreslås innleie av private helikoptre og mannskaper. Tor Eriksen argumenterer mot beslutningen, logisk og med velstrukturerte argumenter. (Nye Troms 15 .januar) Ikke mye synsing der i gården. Jeg støtter han fullt og helt. Dette er en u-norsk forsvars-strategisk prioritering. Tor Eriksen finner ingen logikk i regjeringens argumentasjon, som bryter med Norges tradisjonelle tenkemåte i utenriks- og forsvarspolitiske spørsmål. Regjeringa støtter seg til fagmilitært råd i saka, sies det, men uten at Regjeringa Solberg kan vise til navngitt rådgivningskilde. Hærens høyeste fagmilitære er Odin Johannesen, men hans tilrådinger har regjeringa ikke fulgt, ifølge Tor Eriksen. Det har derfor oppstått rom for tvil, et «mørkerom», i regjeringens beslutningsprosess. Hvem er de høyeste fagmilitære i helikoptersaka? Hva har foregått som ikke tåler offentlighetens lys? Tor Eriksen undrer seg og kommenterer med at det [...] i helikoptersaken ligger mange hunder begravet! [...] Spørsmålet hvem «hundene» er, og i hvilke «mørkerom» de ligger, stimulerer til ulike antakelser.

Ett er sikkert: Regjeringens fagmilitære rådgivere, hvem de nå enn er, har kunnskaper, ferdigheter, forsvarspoliske mål og handlingsevne, nok til å omstrukturere den geopolitiske vektingen mellom nord og sør i forsvarspolitiske spørsmål. I helikoptersaka brytes denne kontinuiteten.

Innflytelse og kompetansen i militær-strategisk sammenheng kan deles i tre delkomponenter med ulike målsettinger, lokal/regional, nasjonal og allianserelatert kompetanse. En særdeles viktig komponent i allianserelatert kompetansen er den geopolitiske. Her har de tre interessesfærer ulike målsettinger/konfliktlinjer å tenke langs og som ikke lar seg forene. En klar nord-sør-motsetning knyttes til militærpolitiske establishment i sør og dens dominerende påvirkning i forsvarspolitiske spørsmål. Sammen med den allianserelaterte kompetanse utgjør de et maktsentrum med betydelig påvirkningskraft.

Norges tilslutning til NATO (1949) for forsvar av Nord-Atlanteren, og fram til nåtidens beslutninger om deltakelse i kriger i land Norge aldri har hatt noen som helst ufred med, og som slett ikke har noe med Nord-Atlanteren å gjøre, reflekterer en gradvis omstrukturering av vår tenkning i utenrikspolitiske spørsmål. Deltakelse i kriger utenfor landets grenser er eksempler på Norges gradvise integrasjon i USAs geopolitiske strategi, eksempelvis Afghanistan hvor USA/NATO-allierte fortsatt fører krig, og Norges deltakelse/innsats i Libya-krigen. Men også beslutningene om US Marines' aktivitet i Norge, og oppbygningen i sør rettet mot Baltikum, er eksempler på det samme medløperi. Dette viser at det i løpet av etterkrigstiden har skjedd en gradvis overføring av nasjonal selvstendighet i forsvars- og utenriksspørsmål til maktsentra utenfor landets grenser. NATO-doktrina «en for alle, alle for en» med felles frykt-retorikk og fiendebilde, forsterker slik «automatiserte pro NATO-USA-holdninger» både i befolkningen og hos politikerne. Slik skapes «mørke-rom» som kan fylles av hensiktsmessig forsvarspolitiske «hunder» for å bruke Tor Eriksens språkdrakt.

Ine Eriksen Søreide uttalte (2017) seg om regjeringens samordning mellom norske og amerikanske forsvarssamarbeid, som også ble bekreftet av USAs forsvarsminister: Vi har ingen sterkere venn eller alliert enn Norge, sa Ashton Carter, USAs forsvarsminister, da han gjesta Norge og Ine Eriksen Søreide. Vi gjør så mye sammen, og De forente stater er så glad for å ha en venn som er så sterk og prinsippfast som Norge, fortsatte han etter å ha landet i Bodø, der forsvarsminister Ine Eriksen møtte han. (NTB/ NRK, 2017)

Den eneste politiker i etterkrigstiden som har advart mot denne utviklingen, var Høyres legendariske J. C. Hambro, som i den utvidete utenriks-og konstitusjonskomité allerede i 1952 advarte mot at Norge kunne bli systemfanget og følgelig krigsaktør sammen med stormaktene. Carl J. Hambro inntok derfor ei kritisk holdning til utviklingstendensene han så i NATO-medlemsskapet: [...] Vi har fått en ledelse av vår utenrikspolitikk som ligger utenfor landets grenser [...] (Hambroparolen).

I spørsmålet hvem «hundene» er, og i hvilke «mørkerom» de ligger, må vi kanskje søke svar på utenfor landes grenser. Pentagon har mange «mørkerom».