Hva gjør vi med Nord-Norge?

• Tirsdag lanserte kommunal- og regionalminister Jan Tore Sanner stortingsmeldinga om nye regioner. Meldinga følger opp Stortingets vedtak om at det fortsatt skal være tre forvaltningsnivå i Norge, og regjeringa går nå inn for at dagens 19 fylker skal erstattes med «om lag» 10 regioner som forvaltningsnivå mellom staten og kommunene. Vi er glad for at det nå er bred politisk enighet om at det fortsatt skal være et folkevalgt nivå mellom stat og kommune, og vi er heller ikke imot at dagens fylker blir erstattet med mer logisk inndelte regioner. Dagens fylker er ei etterlevning fra midten av 1800-tallet, og det er ingen tvil om at det er fornuftig å innrette framtidas Norge i regioner som ikke er tuftet på den logikken som lå til grunn på den tida da havet var hovedferdselsåre og definerende for samkvemmet mellom folk, bygder og byer. Men vi sitter også igjen med mange spørsmål i kjølvannet av stortingsmeldinga.

• For det er fortsatt mye som er uklart, og det virker akkurat nå nesten utopisk at fylkene skal greie å fatte et vedtak om sammenslåing innen 1. desember. For det er denne fristen regjeringa har satt, og det betyr at fylkene nå har under åtte måneder på seg til å gjennomføre en prosess som aldri før har latt seg gjennomføre. Og som det lukter konflikt, revirhegning og lokaliseringskamp av. Lang vei. Enkelte steder er man kommet lenger enn andre, og lengst er man kommet i Trøndelag. For der er mye avklart, og det ligger til rette for at Nord- og Sør-Trøndelag blir en ny trønderregion med Steinkjer som administrasjonssenter. Videre virker det også logisk at Aust- og Vest-Agder skal bli til en Agder-region, og Akershus og Oslo bør også kunne finne sammen i en logisk regionenhet. Men der stopper også det åpenbare, og det kanskje aller vanskeligste spørsmålet er det som er oss selv nærmest her i nord. For hva i alle dager gjør vi med Nord-Norge?

• Debatten om den framtidige regioninndelinga av Nord-Norge har vært forsøkt reist mange ganger, men knapt åtte måneder før et sammenslåingsvedtak skal være gjort, er det ingenting som tyder på at det vil bli enkelt å forene Nord-Norge denne gangen heller. Den omfattende geografien er en viktig årsak til det, og det samme er det betente forholdet mellom Bodø og Tromsø. En betennelse og et forhold som alltid blir en faktor når samarbeid i nord settes på dagsordenen. Det så vi i den prosessen som førte til at Landsdelsutvalget sprakk i 2011, og det har vi sett både gjennom mediebåren retorikk og politiske vedtak i tida etter det. I vårt største fylke, Finnmark, har fylkestinget vedtatt å gå inn for at fylket skal forbli en egen region også i framtida, og så får de kommende måneder vise om det er mulig å endre denne holdninga. Og ikke minst, om det er mulig å bygge ei bro mellom Bodø og Tromsø som kan evne å forene de to sørligste og minste av de tre store nordnorske fylkene.

• Vi har ingen sterke meninger om hvorvidt det framtidige Nord-Norge bør være én felles region. Det kan hende at to er vel så fornuftig, men vi vil advare ansvarlige fylkespolitikere mot å la gamle motsetninger og revirhevding stå i veien for fornuftige vedtak ved denne korsveien. For i motsetning til hva tilfellet er med kommunereformen, ser vi helt klart at en regionreform vil være formålstjenlig. Og at geografien ikke trenger å være et hinder for gode løsninger. Alt tyder da også på at en regionreform vil bli vedtatt av Stortinget, og vi frykter at landsdelen vår vil bli den store taperen dersom regiondebatten også denne gang ender opp med at de gode løsningene overskygges av problemorientering og sandkasseretorikk mellom Bodø og Tromsø.

• For slik vi ser det, er ei re-regionalisering av Norge en gyllen mulighet. Til å flytte statlige oppgaver fra fylkesmannsembetet og direktorater over til mer slagkraftige regioner. Og til å bygge bro over ufornuftig geografiinndelinger, slik vi til stadighet ser eksempler på. Ikke minst i det fjordbaserte grenselandet mellom Sør-Troms og nordre Nordland. Men vi skulle gjerne ha sett mer konkrete forslag til oppgavefordeling og tydeligere virkemidler i det forslaget regjeringa la på bordet tirsdag. Og vi tror også at det hadde vært fornuftig med en lengre beslutningsprosess. For vi er redd 1. desember kommer farlig fort i år. Ikke minst i Nord-Norge.