Hva nå?

• Donald Trump blir USAs neste president. Det var sjokkmeldinga vi våknet opp til i går, og for en hel verden er nå veien fra sjokk til realitet brolagt med ubesvarte spørsmål. For Donald som president var scenarioet de aller fleste av oss både håpet og trodde vi skulle slippe å forholde oss til. Rett og slett fordi dette er et scenario vi ikke har forutsetninger for å forstå. For Donald Trump er ingen politiker i vanlig forstand. Han er mer et fenomen og en solospiller som har skaffet seg en posisjon i det amerikanske samfunnet som forretningsmann og realitystjerne på tv.

• Og det at Trump ikke er noen vanlig politiker, har vært tydelig gjennom en valgkamp der den blivende presidenten ikke har vist omverdenen omrisset av noe som kan kalles en sammenhengende og helhetlig politikk. Istedenfor er vi blitt servert slagord, kontroversielle uttalelser og ei forestilling bygd opp rundt ei enkel forutsetning. Om at «the Donald», i kraft av sine personlige egenskaper, er i stand til å løse problemer, forandre og gjøre «Amerika stort igjen». Under normale omstendigheter ville ikke en politiker med så tydelige begrensninger ha vært valgbar for det brede lag av folket, men i 2016 er det ikke normale omstendigheter. Verken i USA eller i internasjonal politikk for øvrig.

• For med valget av Donald Trump som president, er 2016 ettertrykkelig kronet som det året da det vestlige, politiske etablissementet ble innhentet av de demokratiske drivkreftene som dette etablissementet både springer ut fra og skal være bærer av. I Europa var britenes nei til EU et politisk jordskjelv som kom fullstendig uventet på både analytikere og det politiske etablissementet, men selv Brexit blir for en moderat rystelse å regne sammenlignet med det Trump-baserte monsterskjelvet som nå har truffet USA. Noen kaller valget for en ny amerikansk revolusjon, og på mange måter er det riktig. For selv om denne revolusjonen fant sted innenfor rammene av demokratiet, er det neppe tvil om at valgresultatet bærer i seg et opprør mot det bestående. I større grad enn et tillitsvotum for en ny politikk. For det uhyggelige faktumet er at ingen vet hvor det bærer hen når nå Donalds slagord skal ta det krevende steget fra retorikk til politikk.

• Vil han bygge en mur på grensen mot Mexico? Vil han distansere USA fra Europa og NATO? Vil han «rive i stykker» inngåtte handelsavtaler? Vil han etterleve USAs klimaforpliktelser nedfelt i Paris-avtalen? Vil han evne å bedre levekårene for den stadig voksende gruppa av håpløse amerikanere? Vi vet ikke svarene på noen av disse spørsmålene, og det i seg selv gir grobunn for bekymring. For USA er den viktigste premissleverandøren for så mye i verden slik vi kjenner den. Og både verdensøkonomien og de sikkerhetspolitiske maktstrukturene vil bli rystet i grunnvollene dersom vi nå får en amerikansk president som vil erstatte globalisering med proteksjonisme.

• Og i forlengelsen av det siste, ligger det også ei potensiell hodepine for oss her i Norge. Ikke minst sikkerhetspolitisk, der jo USA gjennom hele etterkrigstida har vært vår viktigste allierte og trygghetsgarantist. Det er da en skjebnens ironi at presidentvalget kom dagen etter at regjeringspartiene og Ap kunngjorde enighet om et forsvarsforlik tuftet på at USA og NATO skal være en sterkere bærebjelke for Forsvaret vårt enn noen gang, og spørsmålet er da om Stortinget nå blir tvunget til å betrakte langtidsplanen på nytt. I lys av det amerikanske valget. Vi vil ikke mene noe sterkt om det her, men bare minne om at vi har tatt til orde for et sterkt og selvstendig norsk forsvar. Inklusive en hær og et heimevern som er i stand til å ivareta et troverdig territorialforsvar. Av hele landet.

• Framtida har alltid vært en ukjent størrelse, og med Donald Trump som president i USA er ikke denne størrelsen blitt mindre ukjent. Tvert om, og dagen derpå er det flere spørsmål enn svar for oss alle. Men én ting vet vi. Nemlig at det både i USA og i Vesten for øvrig nå er mange mennesker som er så misfornøyd at de vil ha forandring nærmest for enhver pris. Den forandringa får vi nå i USA, og så får vi bare krysse fingrene for at den blir til å leve med. For amerikanerne. Og for alle oss andre.