LEDER:
Hva sitter vi igjen med etter OL?
Mest av alt er det grunn til å være betenkt fordi vi med deltakelse i den 24. utgaven av de olympiske vinterlekene stilltiende har vært med på å legalisere kinesiske myndigheters undertrykkelse av menneskegrupper, demokrati og ytringsfrihet.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
16 dagers idrettsfest er over. På kinesisk jord, med nesten 2.900 deltakerne fra 91 ulike deltakerland. 109 øvelser er unnagjort, og like mange gullvinnere er kåret. I år ble 16 av vinnerne norske, mer enn noen gang tidligere til en og samme nasjon.
Vi kan gni oss i hendene og glede oss over store idrettslige prestasjoner. Samtidig er det grunn til å være en smule betenkt. Over at vi som nasjon lett kan vinne for mange medaljer, og med det kanskje kvele litt av interessen for enkelte «norske» vinteridretter.
Mest av alt er det grunn til å være betenkt fordi vi med deltakelse i den 24. utgaven av de olympiske vinterlekene stilltiende har vært med på å legalisere kinesiske myndigheters undertrykkelse av menneskegrupper, demokrati og ytringsfrihet.
For den enkelte idrettsutøver er olympiske leker et naturlig høydepunkt i karrieren. Med fire år mellom hvert OL, er sjansene få til å vinne heder og evig OL-ære liten, adskillig mindre enn type verdensmesterskap som enkelte idretter har med langt tettere syklus.
Å forvente at idrettspersonligheter på eget initiativ skal boikotte leker som de nylig avsluttede, er derfor ikke å forvente. Men det er definitivt lov til å forvente at en mektig organisasjon som IOC setter foten ned, lenge før håpet om en olympisk flamme får lov til å gløde i den reneste propaganda-stil.
Med de olympiske leker i Beijing har på mange måter verdenssamfunnet akseptert forholdene i Kina, på godt og på vondt. Mest det siste, og det vil naturlig nok kinesiske myndigheter bruke for alt det er verdt. Hvorfor ville de ellers søke dette gigantarrangementet?
Samtidig har IOC nok en gang håvet inn penger, gjennom salg av senderettigheter. Discovery sikret seg i sin tid senderettighetene fra vinter-OL til 50 land på det europeiske markedet i perioden 2018–2024 til en pris på over 11 milliarder norske kroner.
Det er penger som har gitt IOC ny «giv» til å fortsette i samme lei som før, der menneskerettigheter og forhold som vi i Norge normalt setter høyt, fint feies under et teppe av økonomisk vinning og transaksjoner som ikke alltid tåler dagens lys.
At norske TV-seere har måttet tåle reklamepauser og irritert seg over at Therese Johaug og Johannes Thingnes Bø sine konkurranser jevnlig har blitt avbrutt av kommersielle hensyn på alle gratiskanaler, er prisen vi må betale når monopolet er opphevet. Samtidig kan vi glede oss over at mange tv-sendinger faktisk er blitt bedre uten NRK, takket være ekspertkommentatorer som faktisk har noe å tilføre sendingene.
For vår del brakte de 24. olympiske vinterlekene en lokal vinner. I tynn luft, knallharde løyper, iskalde temperaturer og kraftig vind, varmet Erik Valnes sin prestasjon så til de grader på sprint-stafetten. Sørreisaværingen, som i nærmest hele sin karriere har representert BOIF ski, tok pusten fra alle med sine etapper.
Ikke minst ble Iivo Niskanen og Alexander Bolsjunov mer tungpustet enn noen turte drømme om. Det ga grunnlaget for en norsk seier, i tospann med sprintkonge Johannes Høsflot Klæbo. Gratulerer til Erik, gratulerer BOIF og gratulerer til Langrenns-Troms!
Og dessverre: Gratulerer til Kina, dere klarte det dere ønsket; å vise fram glansbildet av en nasjon med mange bekmørke sider …
