Hva skal NATO forsvare?

• NATO har vært Norges sikkerhetspolitiske garantist helt siden opprettelsen av den transatlantiske forsvarsalliansen i 1949. Den gang var Norge ett av tolv vestlige land som dannet en allianse for å svare på det man oppfattet som en trussel fra Sovjetunionen mot et fritt Europa. Særlig ble denne trusselen aktualisert med den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i 1948, og NATO ble da formet rundt en garanti om at et angrep på ett NATO-land, var et angrep på hele alliansen. Dette prinsippet er nedfelt i NATO-traktatens artikkel 5, og gjelder fortsatt den dag i dag slik det ble nedfelt for snart 67 år siden. Men NATO har endret seg siden opprinnelsen, og i dag er det 28 land som har sin absolutte sikkerhetsgaranti gjennom artikkel 5 i NATO-pakten. Men i en stadig mer urolig verden, er det grunn til å spørre hva det egentlig er NATO skal forsvare. Er det bare territoriet til de 28 medlemslandene? Eller er det også et felles idé- og verdigrunnlag?

• I innledninga til NATO-traktaten heter det at medlemslandene forplikter seg til «å trygge sine folks frihet, felles kulturarv og sivilisasjon, som er bygd på grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettens herredømme». I klartekst betyr det at NATO-landene skal være demokratiske rettsstater, men det blir stadig større grunn til å spørre om det fortsatt er slik i praksis. Det største spørsmålstegnet knytter seg i dag til Tyrkia, der den demokratiske utviklinga har vært alt annet enn beroligende under styret til president Erdogan.

• Det er flere grunner til å være bekymret for utviklinga i Tyrkia. Også sett i et NATO-perspektiv. Som naboland til både Syria og Irak er Tyrkia NATOs randland i kampen mot ekstremistorganisasjonen Islamsk Stat (IS), og det er allerede kontroversielt sett med NATO-øyne at Tyrkia fortsetter med å føre en tofrontskrig mot både IS og de kurdiske opprørerne som også kjemper mot IS. Et annet kontroversielt stunt fra Tyrkias side var nedskytinga av et russisk kampfly i grenselandet mellom Syria og Tyrkia. Tyrkia hevder i ettertid at dette flyet krenket tyrkisk luftrom, og selv om NATO i ettertid har forsvart Tyrkias rett til å forsvare egne grenser, er det ingen tvil om at Tyrkias handlemåte har skapt bekymring langt inn i NATO. For er det noe som virkelig kan få situasjonen i Syria og Irak til å gå fra grusom til katastrofal, er det en militær konfrontasjon mellom Tyrkia og Russland. Med de konsekvenser det måtte få på bakgrunn av artikkel 5 i NATO-traktaten. Og attpåtil i et område som allerede er verdens mest brennbare med tanke på den humanitære situasjonen og den trusselen mot den siviliserte verden som IS utgjør.

• Men det er ikke bare militærstrategisk at Tyrkia er i ferd med å vokse seg til et stort problem for NATO. Denne uka ble en norsk journalist fra Aftenposten nektet arbeidstillatelse i Tyrkia, og det skjedde uten at tyrkiske myndigheter har oppgitt noen saklig grunn for arbeidsnekten. Isolert sett er dette et lite forhold i den store sammenhengen, men det kan vanskelig ses som annet enn et klart brudd på den pressefriheten som er en selvfølgelig del av alt det NATO er til for å forsvare. Og Aftenpostens journalist er langt fra den første journalisten som er blitt hindret fra å arbeide i Erdogans Tyrkia. Flere journalister sitter i dag fengslet i Tyrkia enn i de fleste andre land i verden, og angrepene på journalister og medier som ikke er regimetro kommer i ulike varianter og med tiltagende styrke. Denne utrenskinga av regimekritiske medier har ført til ei regimetro strømlinjeforming av mediebildet innad i Tyrkia, og nå har utviklinga også gjort det vanskelig for internasjonale medier å drive kritisk nyhetsformidling fra landet.

• Nå er ikke Tyrkia det eneste landet i verden der kritisk presse har trange kår, men landet har så definitivt utviklet seg til å bli en versting i NATO. Og det ubehagelige spørsmålet i forlengelsen av det er om andre NATO-land virkelig skal være forpliktet til å forsvare et slikt system. Ja, konkret kan man spørre om norske soldater virkelig skal gå i krigen for Erdogans Tyrkia dersom neste tyrkiske nedskyting av et annet lands kampfly skulle føre til en militær konfrontasjon. Ut fra artikkel 5 i NATO-traktaten er svaret et klart ja. Og i det ligger hovedgrunnen til at Tyrkia er i ferd med å bli et stort problem for NATO.