Hvor kommer forrakten for Nord-Norge fra?

12. februar i 2013 var det fest på Veidnes i Nordkapp. Festen ble arrangert av Statoil, og det ble feiret med champagne for oljefeltet Johan Castberg skulle ilandføres nettopp på Veidnes. Vi var glade. De ressursene som lå utenfor vår stuedør skulle bygge Nord-Norge, på samme måte som Rogaland og Vestlandet ble bygget av Nordsjø-oljen. Finnmarks ressurser skulle gi Finnmark vekst og aktivitet. Det var i hvert fall det Statoil fortalte oss FØR Finnmark fattet positive vedtak FOR utbygging av Johan Castberg.

13. desember 2019 kom meldinga fra Equinor (tidligere Statoil) om at oljen IKKE skulle ilandføres, men derimot føres rett sørover. Castberg-oljen er eksempelet på det ultimate sviket overfor Finnmarks innbyggere, og nå er det bare et folkelig raseri igjen!

Men vi har flere skuffelser å by på: Nedleggingen av Andøya Flystasjon, uten tilstrekkelig omstillingsmidler til Andøy-samfunnet, plager ennå Nord-Norge. Man kan spørre seg om flyttinga framstår som militært klokt i dag? Det er det høyst ulike syn på.

Bygging av Nord-Norge-banen kom endelig i fokus under valget i 2019, men mange var raske med å skyte ned hele prosjektet som altfor dyrt med sine 130 milliarder. Det er korrekt at det er dyrt, men landet har da løftet frem andre dyre prosjekt uten denne påholdenheten. Her kan ferjefri E39 være et godt sammenligningsgrunnlag knyttet til kostnader.

Det er ikke bare Statoil/Equinor som har lurt den nordnorske befolkningen. Røkke, med sin bløff om en «samfunnskontrakt» kom lettvint til store deler av norske trålkonsesjoner. Samfunnskontrakten gjaldt ikke, uansett lovnader, og han solgte de glatt videre, med god fortjeneste.

Lærerutdanninga på Nesna er nedlagt, selv om vi mangler mange lærere i nord. Det er ikke så lett å forstå, når man vet hvor stort behovet for lærere er.

Det er stor frustrasjon knyttet til statens sentralisering av funksjoner. Det fører til at mange distriktskommuner mister kompetansearbeidsplasser knyttet til skatt, politi o.l.

De siste måneders situasjon knyttet til luftambulansetjenesten i nord, er et annet eksempel som endte med at Helse Nord måtte sette krisestab i jula. Man kan lure på om slik situasjon hadde fått utvikle seg slik hvis den hadde vært lokalisert lengre sør?

Regionreformen er et annet grelt eksempel på statlig overkjøring av de lokale interessene. Norges desidert største fylke, Troms og Finnmark, er et eksempel på det. Begge fylkene var imot sammenslåing, og i Finnmark stemte hele 87 prosent mot sammenslåing. Allikevel vedtok et knapt stortingsflertall fra H, Frp, KrF og V at fylkene skulle slås sammen. Det var totalt uinteressant hva de som bodde der mente. En av årsakene til den massive motstanden var de enorme avstandene. Det er lett å sitte i Oslo å tegne kart, hvis du selv slipper å forholde seg til de nye grensene og hva de betyr i praksis.

ABE-reformen (avbyråkratisering- og effektiviseringsreformen krever kutt på 0,5 prosent hvert år) virker også sentraliserende. Det er lettest å kutte lengst unna Oslo, og det betyr at Distrikts-Norge tappes for offentlige arbeidsplasser. Vi ser det i Mattilsynet, Skatteetaten, Fiskeridirektoratet og andre offentlige tjenesteytere.

Nord-Norge har store naturressurser; fisk, olje og gass, mineraler, vind-ressurser, vannkraft og sjøareal til oppdrett. Vi har i tillegg vill og vakker natur som turistene strømmer til. Sett i det perspektivet kan man spørre seg om hvorfor det føles som om Norge er to land, ett i sør og ett i nord? Hvorfor føler stadig flere av den nordnorske befolkningen at avstanden mellom nord og sør stadig øker? Og kanskje det mest ubehagelige spørsmålet av alle – hvor kommer forakten for Nord-Norge fra? En forakt både jeg og andre kjenner på.

Jeg tror jeg vet hvor den kommer fra. Den siver ut fra styrerommet i Equinor etter at de hadde greid kunststykket å få den nordnorske befolkninga positiv til utbygging av Johan Castberg, og ikke oppfyller lovnadene sine. Den siver også ut fra olje- og energiministerens kontor når ministeren ikke evnet å gi Equinor beskjed om å oppfylle de forventningene selskapet selv hadde skapt. Dobbelt tragisk er det når ministeren selv kom fra Nord-Norge. Er det noen som tror at en minister fra eksempelvis Sunnmøre hadde tillatt en slik behandling av sitt eget fylke?

Forakten siver ut fra Kommunaldepartementet når ministeren forteller oss at Troms og Finnmark fylke blir en mer velfungerende tjenesteyter, og at vi får bedre tjenester når avstandene øker for de som bor der.

Forakten sitter i veggene i Stortinget når et knapt flertall vedtar fullstendig dysfunksjonelle regioner, som ikke de selv forsvarer nå i ettertid, og hvor de i tillegg var fullstendig uinteressert i å høre på de som ble berørt.

Når sentrale aktører og myndigheter sprer forakt for sitt eget folk siver den ut i avisredaksjoner, på arbeidsplasser den bearbeider og forsterker ei oppfatning av ei nordnorsk befolkning som ikke vet sitt eget beste, som må bestemmes over sørfra og som stadig vekk umyndiggjøres.

Men den gjør også noe med oss som bor i nord. Vi blir ikke en bedre utgave av oss selv. Vi har sett det i debatten om regionreformen eksemplifisert med organisasjonen «For Finnmark», som har tillatt grov hetsing av politikere fra Finnmark som var mot sammenslåing, men forholdt seg til Stortingets vedtak og deltok i fellesnemnda. Dersom fylkespolitikerne ikke hadde gjort det, hadde det satt alle ansatte i Finnmark fylkeskommune i en ekstrem situasjon knyttet til ansettelser og lønn.

Vi ser det i lokaliseringsstrider. Vi krangler om å få flyttet tjenester fra et sted i nord til et annet, og slik bidrar vi til at vi alle blir enda større tapere. Vi ser det i konflikten mellom Bodø og Tromsø. Byene som skulle være våre «motorer» som skulle løfte den nordlige landsdel, istedenfor å krangle.

Forskjellen mellom nord og sør viser seg også tydelig i holdningen til Russland. I nord er landet vårt naboland. I sør er landet en ikke-alliert stat. I nord er det landet som frigjorde Øst-Finnmark etter krigen, og som vi ganske vellykket forvalter en felles torskestamme sammen med. I sør er dette ikke fremst i pannebrasken, noe som kanskje ikke er unaturlig sett fra et avstandsperspektiv. I et sikkerhetsperspektiv er det umåtelig viktig at Øst-Finnmark er befolket for at vi skal med rette kunne hevde våre territorielle rettigheter overfor vår nabo i øst. I det perspektivet har myndighetene et særlig ansvar for å bidra til bosetting i Øst-Finnmark.

Hvis en del av landet blir råvareleverandør, og andre deler av landet får profitten knyttet til råvaren, oppstår det en skjevhet mellom deler av landet. Vi ser det i mange land, men Norge er kanskje det landet som burde ha best forutsetning til å unngå det.

Jeg verken mener eller tror at jeg har svaret på alt, men jeg kjenner på frustrasjonene i nord, og vet at jeg peker på en holdning mot oss i nord som mange kjenner gufset av. Vi får ikke nyttiggjøre våre muligheter, og i den grad nordnorske naturressurser benyttes, blir det ikke tilstrekkelig ringvirkninger igjen i nord. Slikt skaper urettferdighet!