– Ja, hvis jeg får lov å være same

Er du same? Ja, hvis jeg får lov å være same. Det var svaret en av oss ga på det spørsmålet, og spørsmålet henger fortsatt i lufta; får vi lov å påstå at vi er samer?

Vi er «nordkalottere» gjennom generasjoner. Flere av oss har foreldre som i sin oppvekst aldri har hørt snakk om at familien er samisk. Eller kanskje passer det bedre å skrive VAR samisk. Kanskje ikke en gang våre besteforeldre var informert om at familien faktisk er/var samisk. Det var i hvert fall det mange av dem gjorde uttrykk for. Kanskje visste de, men det var som kjent ikke noe man skulle snakke om.

Å ha gått glipp av muligheten til å lære det samiske språket betyr ikke at vi vil stå fram som ofre. Det som har skjedd, det har skjedd, men man kan selvfølgelig spørre seg hvem det er som er fornorsket. Er det de som har beholdt det samiske morsmålet, eller er det vi som mistet språket for flere generasjoner siden på grunn av at våre forfedre ble tvunget til å dysse ned det samiske?

Om vi ikke kan språket, så er vi i alle fall glade for at vi har vært en del av den samiske kulturen. Den ble også fortiet, men vi har heldigvis levd vegg i vegg, vi har handlet hos hverandre, vi tok skallene med oss videre, vi bruker naturen på samme måte, har lært oss å overleve i pakt med naturen og vi har utviklet oss på samme måte om vi har kalt oss for samer eller ikke.

Likevel opplever vi at når sånne som oss blir rekruttert til valgmanntallet så hører vi fra enkelte kretser at det rekrutteres «liksomsamer». For oss er det vanskelig å tolke det annerledes enn at vi som mistet språket ikke ER velkommen tilbake til det samiske som staten tok fra våre forfedre.

Vi skjønner at det, kanskje spesielt for enkelte samiske partier, er litt skummelt at mange flere, gjennom bruk av stemmeretten, får bidra til hvem som skal ha makt på Sametinget.

Men tilbake til spørsmålet vårt.

Er vi velkommen tilbake til det staten tok fra oss?

Er svaret nei bør i så fall fokuset på fornorskningen øyeblikkelig endres. For hvorfor kreve at staten må ta ansvar for fornorskningen hvis ikke vi som virkelig ble fornorsket er velkommen tilbake til det vi mistet?

Er svaret ja, på spørsmålet om vi er velkommen tilbake, så bør det jubles i samiske kretser over at flere melder seg inn i valgmanntallet.

Før noen har gitt oss svar på om vi er velkommen vil vi likevel oppfordre alle som har muligheten, til å registrere seg i valgmanntallet, å gjøre det før det er for seint. Kravet er at en av dine oldeforeldre/besteforeldre/foreldre må ha hatt samisk som hjemmespråk. Mange hadde nemlig det, men plutselig skulle man ikke snakke om det, og hvert fall ikke bruke det samiske språk.

Kanskje er du siste generasjon med muligheten. Nettopp for at det var en av dine oldeforeldre som snakket samisk, mens alle etterkommerne måtte dysse dette ned og mistet språket. Må du faktisk så langt tilbake for å finne det samiske kan det betyr at du, ved å ikke melde deg inn, stopper muligheten for at dine barn, barnebarn og resten av dine etterkommere kan stemme ved framtidige sametingsvalg.

I dag vet ingen hvilken makt Sametinget har når dine etterkommere flere generasjoner fram i tid skal gå til stemmeurnene for å stemme ved stortingsvalget. Vil du gi dem muligheten til å samtidig påvirke hvem som skal styre politikken på Sametinget? I så fall finner du link til innmelding til valgmanntallet på Sametingets nettside, eller ved å google «valgmanntallet sametinget». Selve prosessen er enkel, du trenger bare gi litt info om en av dine samisktalende forfedre, og svare på et enkelt spørsmål.

Men ønsker du å bruke din stemmerett ved høstens sametingsvalg er fristen for å melde seg inn i valgmanntallet 30. juni. Ingenting vil glede oss mer enn at de som rettmessig kan melde seg inn i manntallet også gjør det. På den måten kan vi bli enda flere til å påvirke politikken som skal føres på Sametinget.