Jul i foreløpig fremmed land

Hva tenker de bosatte flyktningene i Målselv om norsk julefeiring? Og hvordan forholder de og familiene seg til tradisjonene i sitt nye hjemland? Hva har de selv av eventuelle juletradisjoner med seg fra sitt opprinnelige hjemland?

For å få svar på disse spørsmålene var det naturlig å alliere seg med Voksenopplæringen på Bardufoss. Der fikk jeg treffe Dilvin Ahmad fra Irak, Martha Abebe fra Etiopia, og Fortuna og Ruta Weldegebriel fra Eritrea. Dilvin er muslim, mens de andre tre har en kristen bakgrunn.

Flyktet fra krig

Dilvin kom til Norge i 2009 og kom til Målselv etter et kort opphold til Oslo. Hun fikk oppholdstillatelse i 2012 og bor nå på Andslimoen med sine tre barn.

– Det var krig i Irak og vanskelige forhold. Derfor flyktet jeg og barna sammen med broren til min mann, onkelen til barna, hit til Norge. Min mann er fortsatt i Irak, forteller Dilvin.

I og med at hun er muslim, hadde hun ikke noen erfaring med julefeiring. Den norske julefeiringen vet hun imidlertid mye om allerede.

– Dere pynter alle husene i desember og baker julekaker. Jeg går ut og ser alle husene som er pyntet. Det er veldig fint! Alle har røde gardiner. Og vasker huset og har julekalender. Og kjøper nye klær til jul.

Selv om hun ikke har juletre hjemme selv, liker hun de lyspyntede juletrærne.

– Og alle er så glade i desember. Og folk spør hverandre: «Er du ferdig med julegavene?» når de møtes, smiler Dilvin.

Godt mottatt

De tre barna er henholdsvis 16, 14 og 12. Datteren som er eldst, går på studiespesialisering på videregående, 14-åringen på Bardufoss ungdomsskole og yngstemann på Fagerlidal. Guttene spiller fotball to ganger i uka.

– Det er lett å bli kjent med nordmenn. Det er bra og snille folk. Om jeg trenger noe, får jeg hjelp. Vi kjenner nesten alle på Bardufoss etter årene her. Man blir fort kjent med mange når ungene går på forskjellige skoler, sier Dilvin.

I begynnelsen var det vanskelig å forstå alle de nye skikkene, men nå føler hun at de har fått mer oversikt. Selv om hun er muslim, ser hun ikke noe problem i å forholde seg til den norske julefeiringen.

– Det er helt greit om det lurer seg inn en julenisse i huset mitt! Jeg har også smakt ribbe, men av lammekjøtt. Det er mye god julemat. Vi lager også julekaker, pepperkaker. Og har til og med kjøpt julekalender. Yngstemann åpner en luke hver dag.

Da ungene fikk julegaver fra sine venner, kom spørsmålet om mora synes det var greit å gi gaver tilbake.

– Jeg svarte ja, ja!

Forskjeller

Når Dilvin skal si noe om forskjellen mellom Irak og Norge, er det mørketida det første hun kommer på.

– Den var vanskelig i starten. Men nå går det greit, erkjenner hun.

Så var det en så hverdagslig ting som søppelsortering i flere varianter.

– I Irak var det en dunk. Dit gikk også flaskene, mens vi selger dem her i Norge.

Og selvfølgelig er klimaet særdeles forskjellig.

– Her er det veldig kaldt, i Irak er det veldig varmt. De første dagene i januar kan det komme litt snø i Irak, men bare i fjellene. Nå er det 14-15 grader og på sommeren opp i 45 grader.

Den viktigste forskjellen ligger imidlertid på et helt annet plan.

– Menn og kvinner jobber sammen her, det kunne de ikke i Irak. Der var kvinnene bare hjemme. Jeg har bare grunnskolen derfra, men har ikke planer om å ta utdannelse her. Først og fremst vil jeg passe på barna. Her flytter de ut som 18-åringer, i Irak bor de med familien også etter den tid, sier Dilvin.

Flyktet fra usikker fremtid

Martha Abebe fra Etiopia fyller 20 år i februar. Hun kom til Norge for to år og åtte måneder siden og er en kløpper i å snakke norsk. Når en av tre andre leter etter de riktige norske ordene, er det en kjapp rådslagning på tigrinja. Og så gir Martha en nærmere forklaring.

Årsaken til at hun forlot Etiopia, har hun imidlertid ikke lyst til å snakke så mye om.

– Familieproblemer, det var ikke så lett, sier hun bare.

Og tilføyer at hun og moren bodde alene i en liten landsby langt ute på landet.

Fra Etiopia bar det til Sudan i fire måneder og så videre til Norge og Målselv. Hun lyser opp når hun får spørsmål om hva hun synes om den norske julefeiringa.

– Jeg liker den! Å se lysene. Og juletreet. Jeg har juletre og liker maten. Jeg spiser pinnekjøtt!

Annen kalender

Martha har for tiden kaféjobb for å få språkpraksis. Det innbefatter også julebord sammen med de andre ansatte. Hun er vant til julefeiring fra Etiopia.

– Men det er ikke på samme måten som i Norge. Vi har en annen kalender og feirer jul 7. januar. Men vi pynter til jul, går i kirka og spiser god mat. Det samme gjør vi i påska.

Kaféjobbingen gjør at norskopplæringen går bedre.

– Det er vanskelig å snakke norsk, erkjenner Martha.

Og røper sin drøm om fremtida.

– Jeg vil gjerne fortsette å gå på skole for å bli sykepleier. Hvis jeg kan.

Det innebærer imidlertid ikke at hun har planer om å flytte fra Målselv.

– Oslo er i hvert fall ikke aktuelt, der er det for mye folk. Jeg liker meg her. Og kan jo ta utdannelsen i Tromsø, sier Martha.

Flyktet til frihet

Fortuna fra Eritrea har fire barn. De to eldste går på videregående, 15-åringen på ungdomsskolen og 8-åringen på Fagerlidal. Hun og Dilvin er skjønt enige om at man blir fort kjent med folk når man har barn på flere skoler.

Hennes mann satt i fengsel hjemme i Eritrea. Frihet er derfor et viktig begrep.

– Vi valgte derfor å reise til Norge. Eritrea er ikke frihet. Her har vi frihet sammen med barna. Jeg kan gå på skole. Det kunne jeg ikke i Eritrea. Og så har vi frihet til å snakke.

Hun har med seg en kristen julefeiring hjemmefra, men som for Martha i Etiopia var julaften 7. januar.

– Vi har juletre her, og vi hadde det hjemme i Eritrea. Vi brukte både forskjellige trær fra skogen og plasttrær.

Det var fast tradisjon å gå i kirka hver søndag mens de bodde i Eritrea. I Målselv er kapellet i Heggelia det faste møtestedet.

– Vi går dit hver lørdag. Der er vi først i selve kirkerommet. Etterpå samles vi til kaffe eller te i kjelleren.

De fire ungene trives i Målselv.

– De går på skole, de to eldste på helsefag, og de svømmer en gang i uka. Sønnen min spiller dessuten fotball.

Flyktet fra fengsel

Ruta Weldegebriel fra Eritrea kom til Norge 10. oktober 2009. Hun sjekker kalenderen som snarest for å forsikre seg om at hun husker de norske månedene riktig og nikker fornøyd.

Fra hun var 17 år var hun ti år i militæret i Eritrea.

– Jeg satt i fengsel i et år på grunn av religion. Jeg rømte derfra til Sudan sammen med en venn fra militæret. Eritrea og Sudan er naboland, forklarer Ruta.

Hun har en sønn på tre år som går i barnehage. Han får julegaver selv om det ikke er så vanlig i Eritrea og har til og med fått en gave fra en nabo. Ellers er hun vant til en julefeiring på samme måte som Fortuna.

– Vi vasker hjemme til jul og serverer tradisjonell mat, oppsummerer hun.

Foreløpig har hun ikke norske venner. Hun har derfor ikke smakt den norske julematen.

– Men jeg har lært om mat, gaver og tradisjoner her på skolen. Jeg kunne godt ha tenkt meg å være hos noen og få smake på maten, smiler Fortuna.

Hun trives godt i Målselv og ser for seg en fremtid her. Det samme gjør de andre tre.

– Hvor er dere fem år frem i tid?

– Da bor vi her i Målselv. Vi blir her hele livet. Vi skal ikke reise noe mer, fastslår Dilvin.