Kommer vi noensinne helt tilbake til «normalen»?

Lederne i Nye Troms er personlige.
De gir uttrykk for skribentens holdning.

Det skal bare én smittet til – ett eller annet sted i verden – og så kan en helt ny pandemi ramme oss. Verdenssamfunnet, med unntak av noen land som fortsatt er ekstremt hardt rammet, har reagert og agert i all hovedsak tillitvekkende og i all hovedsak i solidaritet etter at korona-krisen inntraff for snart halvannet år siden. Vi føler at vi kan ane en slutt på pandemien, kanskje fortsatt i det forholdsvis fjerne. Men kan vi virkelig håpe på en endelig slutt og en retur til «normalen».

Det er hjerteskjærende å se nyhetsreportasjer fra spesielt India i disse dager. Landet er så hardt rammet av pandemien at andre land som har slitt i en helt annen skala enn det land som Norge har gjort framstår som uten problemer. I India har de opplevd at så mye som 400.000 nye smittede har blitt registrert hvert døgn. Totalt har antall indere som har dødd av korona for lengst passert 200.000. Hvert fjerde minutt dør en inder av korona.

For land som India er «tilbake til normalen» et begrep som er umenneskelig fjernt.

Da er vi heldigere her i Vesten, og ikke minst her i Norge.

Men kan vi forvente, kan vi håpe, at vi noensinne skal komme tilbake til en «normal» som er identisk med det som var normalen før det eksploderte i Wuhan i Kina i januar i fjor?

Neppe. Nye virus-mutasjoner som til stadighet dukker opp ett eller annet sted i verden gjør at vi ikke kan føle oss trygge på at den masse-vaksineringen som pågår nå (altfor langsomt, riktignok) faktisk vil beskytte befolkningen mot framtidige mutasjoner. Og helsemyndighetene har allerede lansert muligheten for at vi må vaksinere oss årlig i flere år framover.

For viruset utvikler seg. Og det er slett ikke sikkert at de vaksinene som nå settes vil beskytte mot den varianten av viruset som plutselig kan skylle innover landet neste år – eller året deretter. Eller for den saks skyld senere i inneværende år.

Da vil det være nyttig at vi har vent oss til en ny normal, en normal med digitale møter, hjemmekontor, én meters avstand, spriting av hender og – når det står på som verst – munnbind.

Men hvis vi ser bort fra «normalen»: Når kan vi begynne å håndhilse, omgås de vi vil omgås uten å tenke på kohorter, reise, både innenlands og utenlands – for å nevne noe?

I verste fall aldri.

For det skal bare én person ett eller annet sted i verden som blir smittebærer av en korona-mutasjon som dagens vaksiner ikke virker mot før vi er tilbake der vi har vært det siste året. Bare én person, faktisk. For disse mutasjonene har vist seg å være utrolig mye mer potente og smittsomme.

Og starten på pandemien viser jo at det nettopp er nok med én person: Det var slik den pandemien vi nå kjemper mot oppsto: Én person i Wuhan, Kina – eller kanskje et annet sted – ble smittet, ukjent av hvilken årsak. Og hva som skjedde etter det vet vi alle så altfor godt.