Kommunereformen og «Komiske Ali»

• Hva har den pågående kommunereformprosessen i Norge til felles med krigen i Irak for 13 år siden? I utgangspunktet ingenting, men kommunalminister Jan Tore Sanners fornektelse av den stadig tydeligere opinionsmotstanden mot reformen framkaller likevel tanker om en parallell. For Sanners stadige hang til å framheve de mange «positive resultatene», til å vektlegge positive opinionsundersøkelser framfor negative folkeavstemningsresultat og til å rose lokalpolitikerne handlekraft og lederskap får oss til å tenke på «Komiske Ali». Ja, du husker vel han? Mohammed Saeed Al Sahaf, Saddam Husseins stadig like optimistiske informasjonsminister, som fornektet krigsvirkeligheten og uttrykte ukuelig seierstro. Like til det siste, og til slutt helt til amerikanske stridsvogner sto i sentrum av Bagdad. Nå er det mye som skiller den dannede bærumsmannen som Erna Solberg har håndplukket til å gjennomføre regjeringas største prestisjeprosjekt fra Saddams tragikomiske minister, men alt er det ikke. For én ting er det at kommunereformen stadig tydeligere framstår som en fiasko. Verre er det at den ansvarlige statsråden stadig prøver å fortelle oss noe annet.

• Etter at over 100 kommuner så langt har avholdt folkeavstemning om reformen, er bildet tydelig. For hver kommune som sier ja til sammenslåing, er det to som sier nei. Slik var det også sist mandag, da bare 11 av de 32 kommunene som da avholdt avstemning, fikk ja-flertall. Det er også et faktum at mange ja-flertall i praksis er lite verdt, fordi folkeflertallet i nabokommunene har sagt nei. Nå er det riktignok slik at folkeavstemningene kun er rådgivende, og at det er opp til kommunestyrene å ta beslutninga. Og det er også slik at fylkesmennene og regjeringa i teorien kan overprøve lokaldemokratiet og innstille på et nytegnet storkommunekart som de kan be Stortinget om å vedta. Men det er vanskelig å tro at staten i praksis vil våge å overkjøre folkeviljen på denne måten. For å bruke jernhanske mot folkeviljen kler regjeringa dårlig. Og det vil få kommunalministeren til å framstå i et langt mindre komisk lys enn det han til nå har evnet å sette på seg selv.

• Kommende søndag og mandag skal også folk midt i Troms gå til stemmeurnene for å si sitt om sine kommuners framtid. Storkommunealternativet i regionen er allerede skrinlagt, og det største alternativet som fortsatt halter videre i Midt-Troms, er en kommune bestående av dagens Sørreisa, Lenvik, Berg, Torsken og Tranøy. For Målselvs del er ekteskap med Bardu eneste alternativ til ei videreføring av den kommunale ungkarstilværelsen, mens velgerne i Bardu også kan velge ei framtid med Salangen og Dyrøy. I tillegg til Målselv-ekteskap og videreføring av Bardu som egen kommune. Vi har imidlertid en klar fornemmelse av at sammenslåingslysten ikke er spesielt framtredende i noen av innlandskommunene, og denne uka kom også resultatet av en innbyggerundersøkelse i Sørreisa som peker i retning av klart nei-flertall der. I Lenvik skal det ikke avholdes folkeavstemning, og det mest spennende (i tillegg til valgoppslutninga) synes å være om senjakommunene vil søke til Finnsnes som sentralhavn for si kommunale framtid. Men valg er valg, og vi skal selvsagt vente på velgernes dom før vi feller noen endelig dom over sammenslåingsiveren i regionen.

• Men det store spørsmålet videre blir hva neste steg vil bli fra sentrale myndigheters side. I gårsdagens Aftenposten pekte kommuneekspert Geir Vinsand i NIVI Analyse på fire hovedscenarioer for veien videre. Tre av dem, å avblåse kommunereformen og erstatte den med en kompetansereform, at Stortinget vedtar nye kommuner og en restart av kommunereformen med Stortinget som forandringsleder, pekte han på som lite realistiske. Men et fjerde alternativ framholdt han som mer sannsynlig. Det handler om at Stortinget restarter kommunereformen med nye mål og virkemidler med kommunene som forandringsledere. Her ser Vinsand for seg to spor, der kommunene kan velge mellom forpliktende samarbeid i ei kommuneblokk eller å etablere en ny regionkommune. Vi tror det siste kan være konstruktivt, for også vi ser at kommunene i framtida vil vinne på å samarbeide tettere. Men virkelighetsfornektelse har vi ikke tro på. Enten virkelighetsfornekteren er informasjonsminister i Irak eller kommunalminister i Norge.