Kreften stikker dypere enn til det symptomet vi så i Bærum

Bare tilfeldigheter og en heltedåd fra to modige mennesker hindret det som etter all sannsynlighet ville ha endt med massedrap i en moské i Bærum lørdag ettermiddag. I ettertid vet vi at det var en norsk 21-åring som skjøt seg inn i moskeen før han ble overmannet, og før han kom så langt tok han etter all sannsynlighet livet av sin 17 år gamle stesøster. Mannen er nå siktet for både drap og terror, og mandag ble han varetektsfengslet i fire uker for handlingene. Vi vet også at 21-åringen har uttrykt høyreekstreme holdninger, hyllet tidligere massedrapsmenn og at han publiserte en rasistisk begrunnelse for sin planlagte handling før han satte kursen mot moskeen, og vi vet også at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) for ei tid tilbake ble tipset om mannens atferd. Men likevel kom han altså så langt som han gjorde, og i ettertid kan vi bare prise oss lykkelig over at tilfeldighetene satte en stopper for et nytt høyreekstremt ragnarokk på norsk jord. Åtte år etter 22. juli 2011.

På nåværende stadium skal vi være forsiktig med å dra paralleller og trekke ting for langt, men det er vanskelig å la være å la tankene gå tilbake til 22. juli-terroren når vi nå ser ut til å stå overfor et nytt terrorscenario med høyreekstreme overtoner i Norge. For også denne gang synes handlinga å springe ut fra det høyreekstreme grumset som finner en klangbunn og et fellesskap i diverse fora på nett, og gjerningsmannens opptreden i mandagens fengslingsmøte ga klare assosiasjoner til 22. juli-morderens måte å møte verden på i offentlighet. Ved å smile i retten. Ved å si ja til å la seg fotografere. Og ved å gi inntrykk av at han hadde det greit med å være midtpunkt i et drama han selv hadde regissert, men som fikk et annet utfall enn det han planla. Nå vet vi foreløpig ingenting om mannens psykiske tilstand og hans tilregnelighet, men det synes utvilsomt at han mandag ønsket å kommunisere ut til verden at han var på topp av situasjonen. Og at han hadde det greit med det.

Slik atferd gjør inntrykk holdt opp mot det alvorlige bakteppet for siktelsen, men de store spørsmålene i denne saken handler likevel ikke om denne mannen. For de store spørsmålet handler om polariseringa i samfunnet. Om hvilke virkemidler vi må bruke for å hindre at noe slikt skal skje igjen. Om hvordan vi kan demme opp for rasisme, intoleranse og ekstremisme. Og ikke minst: Om hvordan vi kan reversere ei utvikling der hatytringer og hatbaserte fellesskap synes å bli en mer og mer alminneliggjort del av den aksepterte samfunnsnormen.

Det er ikke overraskende at det også her til lands finnes mennesker med rasistiske, antiislamske og høyreekstreme holdninger. Selvsagt, og man skal ikke veldig langt inn i den sosial medieverden for å finne uttrykk for et tankegods som i konsekvens legitimerer ekstreme holdninger og handlinger. Vi vet også at det finnes rollemodeller i betydelige posisjoner som bidrar til å spre og gi aksept for et samfunnssyn der ulik kulturbakgrunn og etnisitet gjør mennesker motsatser i samfunnet. Ikke minst i USA, der selveste presidenten bruker sitt foretrukne medium til å dyrke konspirasjonsteorier og nøre opp under motsetninger og fremmedfrykt. Men ikke bare der, også her til lands er det betydelige samfunnsaktører som fremmer et tankegods som kan bli brukt til å nøre opp under og (til en viss grad) legitimere ekstreme handlinger som den som lørdag bare var et par sterke armer unna å bli til et skrekkscenario i et fredelig gudshus i Bærum.

I etterkant av moskédramaet har vi kunnet høre politikere ta til orde for både en handlingsplan mot islamofobi og bruk av dialogbaserte virkemidler for å fremme mer toleranse i samfunnet vårt, men vi har også hørt en statsminister som har pekt på det utfordrende grenselandet mellom sanksjoner og ytringsfrihet. Det er ingen tvil om at Erna Solberg har rett i at dette grenselandet er utfordrende, men dette må likevel ikke bli et argument for å la være å gå inn i det. For selv om ytringsfriheten er det aller edleste vi har, er det grunn til å spørre om vi som samfunn gjør nok for å trekke opp et klart skille. Mellom akseptable og konstruktive ytringer på den ene sida. Og polariserende og destruktivt tankegods på den andre. For det grusomme symptomet vi så i Bærum lørdag kommer fra en kreftsvulst i samfunnet vårt. Og den svulsten må vi gjøre hva vi kan for å få fjernet. Selv om vi må inn i et utfordrende grenseland for å få det til. Og selv om vi må bruke operasjonsredskaper som det sitter langt inn for noen av oss å bruke.