Krevende forestilling

• Denne uka har igjen massedrapsmannen fra 22. juli 2011 stått midt i nyhetsbildet. Fra det provisoriske rettslokalet i gymsalen i Skien fengsel er det blitt rapportert, kommentert og fotografert uka gjennom, og grunntonen for forestillinga ble satt allerede på rettssakens første dag. For da 22. juli-terroristen strakk ut handa i en klassisk nazi-hilsen til retten, var all tvil fjernet. Han var den samme. Han angret ikke. Han hadde ingen respekt for de pårørende. Og han hadde en empatiløs og egosentrisk regi på sin tilbakekomst til offentligheten. Det er krevende å forholde seg til slikt. Og det er ikke minst provoserende.

• Bakgrunnen for comebacket i offentligheten er at massedrapsmannen mener at den norske stat bryter menneskerettighetene ved å holde ham isolert i fengsel, og dette forholdet ønsker han å få belyst rettslig gjennom et sivilt søksmål. Konkret er det artikkel 3 og 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen han mener blir brutt, og disse artiklene omhandler henholdsvis et forbud mot tortur og retten til respekt for privatliv og familieliv. Det er ikke vanskelig å forstå alle de som nå er blitt provosert over at sirkus Breivik på denne måten har fått lov til å gjøre comeback i det offentlige rom, men det er også gode grunner for at vi som samfunn faktisk må tåle å forholde oss til et slikt comeback. For selv om det er et paradoks at saksøkeren påberoper seg menneskerettighetene og bruker det rettssystemet han selv satte seg over da han tok livet av 77 mennesker 22. juli 2011, må vi tåle å møte ham der vi denne uka har møtt ham. I retten, der prinsippene for samfunnet vårt defineres gjennom lov.

• Men gudene skal vite at det er krevende. Ikke minst følelsesmessig, for den smerten massedrapsmannen har påført tusenvis av mennesker er bunnløs. Og den egosentriske tilnærminga han fortsatt har til omgivelsene sine, er så provoserende at det gjør vondt. Derfor er det lov til å bli sint på at det nå igjen brukes millioner av offentlige kroner på en rettssak der nettopp denne mannens behov i relasjon til menneskerettigheter og humanitet står i sentrum. Men det er også samtidig viktig at vi spør oss selv om hva alternativet er. Og hvilke grunnleggende prinsipper vi bryter med dersom vi på følelsesmessig grunnlag diskvalifiserer et menneskes grunnleggende rettsvern på bakgrunn av vedkommendes handlinger.w

• En annen prinsipielt viktig og følelsesmessig krevende side av det vi har opplevd denne uka, er medias dekning av rettssaken. Gjennom sosiale medier har mange gitt uttrykk for at de riksdekkende mediers søkelys på saken har vært for sterkt, og at kommentarer, analyser og rapporter gjennom ord og bilder bidrar til å gi massedrapsmannen unødvendig stor publisitet. Vi skjønner at mange ser det slik, og i en slik type sak vil det alltid være et spørsmål om hvorvidt det samlede medietrykket bidrar til ei overeksponering av et anliggende som det finnes gode grunner for å behandle med varsomhet. Men som det prinsipielt sett er åpenbart at det bør være full åpenhet om og redaksjonell frihet i.

• For selv om det sikkert er slik at massedrapsmannen lyktes med å kommunisere ett eller annet til en underskog av meningsfeller da han løftet armen og hilste slik ingen bør hilse i rettslokalet tirsdag, kan ikke vi se at han gjennom uka har evnet å kommunisere noe som helst som kan bidra til å styrke hans sak. Eller til å skape økt oppslutning om hans forskrudde tankeverden. Vi vet at det finnes mennesker i samfunnet vårt med høyreradikale og -ekstreme holdninger, men alt i alt er vi overbevist om at disse holdningene møtes best slik rettsstaten Norge har møtt dem i tida etter 22. juli 2011. For å møte ekstremisme med ekstremisme er ingen god løsning for en rettsstat som ønsker å forbli en rettsstat. Tvert om, for en rettsstat forblir en rettsstat kun dersom den evner å la likhet for loven gjelde som prinsipp også når dette er krevende. Slik det har vært denne uka. Og slik det vil bli når denne saken etter all sannsynlighet skal gå videre i rettssystemet. I lagmannsretten, i Høyesterett og til slutt i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Slik det seg hør og bør når menneskerettsspørsmål prøves rettslig. Og muligheten for å anke til en høyere rettsinstans er en viktig del av det vakre som ble angrepet på bestialsk vis i Oslo og på Utøya 22. juli 2011.