Kristelig flokeparti

I morgen kulminerer høstens store drama i norsk politikk. Det skjer på et hotell like ved Oslo lufthavn på Gardermoen, der Kristelig Folkeparti (KrF) avvikler ekstraordinært landsmøte. Normalt ville landsmøtet til et lite parti med pluss/minus fire prosent oppslutning blant velgerne ha blitt forbigått som en liten parentes i det nasjonale nyhetsbildet, men denne gang er det annerledes. For utfallet av morgendagens møte på Gardermoen avgjør i praksis hvem som skal ha regjeringsmakt i Norge fram mot neste stortingsvalg om nesten tre år. «Udemokratisk» mener de som finner det er ufattelig at et «miniparti» som KrF skal ha makt til å kunne velte landets regjering. «Det norske demokratiet på sitt beste» mener de som har sans for politisk drama og blir begeistret når mindretallsparlamentarismen blir satt så til de grader på spissen som det vi ser nå.

Og vi tilhører definitivt den sistnevnte gruppa. Ikke først og fremst fordi vi betrakter det som uproblematisk at et lite parti plutselig sitter med makt til å definere landets politiske retning, men mer fordi vi i det store bildet anser den norske parlamentarismemodellen som en polariseringsdempende faktor i demokratiet vårt. For i Norge handler det om å ikke ha flertallet i Stortinget mot seg for å kunne inneha regjeringsmakt. Svakheten med dette er at vi kan få svake mindretallsregjeringer slik vi har i dag, men fordelen er at de politiske partiene blir tvunget til ei kompromisstenking som gjør at de politiske løsningene må favne bredere. Derfor er det noe demokratisk vakkert ved at landsmøtet i Kristelig Folkeparti nå i praksis avgjør Erna Solbergs statsministerskjebne, på samme måte som det er minst like vakkert at Jonas Gahr Støre ikke kan bli statsminister for ei sentrum-venstreregjering uten å komme til en avtale med KrF og et knippe andre partier. For vi er overbevist om at landet vårt er tjent med at politikerne våre må strekke ut kompromisshender for å få makt, når alternativene vi ser i andre demokratiske land er en vei til regjeringsmakt som virker mer polariserende. For eksempel i USA, der vi nå ser at den edle tanken bak den forente føderasjonsstaten er i ferd med å bli polarisert i fillebiter av en politisk pendel som svinger mer og mer ut mot ytterkantene fra valg til valg.

Men når det er sagt, er vi likevel glad for at det hører med til sjeldenhetene at vårt parlamentariske system blir satt så mye på spissen som det vi nå ser. For ja, den politiske betydninga av morgendagens KrF-møte er intet mindre enn ekstraordinær. Slik er det for det første fordi det slett ikke er vanlig at et parti innkaller til ekstraordinært landsmøte for å ta et retningsvalg midt i en valgperiode. Og for det andre fordi det er enda mer ekstraordinært at dette partiet befinner seg i en parlamentarisk posisjon som i praksis avgjør hvilken regjering landet skal ha. I forkant av møtet tyder det meste på at den såkalte «blå sida» i partiet vil vinne fram, og det mest sannsynlige utfallet av det er at partiet vil gå i forhandlinger med Høyre, Frp og Venstre om å gå inn i det som da vil bli ei flertallsregjering. Men det er slett ikke sikkert, for i potten her ligger også den politiske framtida til en partileder som, i alle fall sett utenfra, har hatt en solid posisjon i partiet.

I ettertid vil det helt sikkert bli analysert opp og i mente hvilke mekanismer som brakte partiet fram til skjebnevalget på Gardermoen. Noen vil sikkert kortslutte seg fram til at det var en overraskende venstresving fra Knut Arild Hareide som ene og alene brakte partiet dit, men det blir i beste fall for enkelt. For fylkesårsmøtene i forkant av landsmøtet har med all tydelighet vist at venstrekreftene i KrF favner bredere enn som så, og det er ingen tvil om at Frp-skepsisen i venstresida i partiet er minst like stor som SV-skepsisen på den kristenkonservative høyresida. Spennende er det i alle fall, og så får vi bare vente og se hvilke svar vi får i løpet av morgendagen. Vil KrF velge rødt eller blått? Vil partilederen trekke seg om det blir blått? Vil hele partifundamentet revne? Eller kan KrF på mirakuløst vis komme ut av landsmøtesalen med fornyet kraft og samlet vilje til å gå i regjering? Akkurat nå er det vanskelig å se det sistnevnte, og spørsmålet er da hva som skjer videre i et Kristelig Folkeparti som mest av alt har sett ut som et kristelig flokeparti denne høsten. Partitaktisk kan det se ut som om Hareide begikk en stor tabbe da han utfordret høyrekreftene i partiet, men spørsmålet er om han i realiteten hadde noe valg. I et parti som åpenbart er splittet. Av langt dypere årsaker enn partilederens veivalg i et komplisert politisk landskap.