La dyra komme til seters!

For hundre år siden var beite og ljåslått det viktigste fôrgrunnlaget for norske husdyr. På utmarksbeite kan kyrne selv velge hvor de vil beite og hvor de vil hvile. En sommer er aldri lik og beiterundene skifter utover sommeren – og fra år til år. Ei god og erfaren bjølleku kjenner landskapet, beitene og vet hvor elven er best å krysse.

I dag er det bare de færreste norske kyr som får oppleve friheten til fjells og til skogs. I 2016 gikk bare rundt 30 prosent av alt storfe på utmarksbeite. Dette tallet kunne godt vært mye høyere.

I prosjektet «Arealregnskap for utmark» som er utført av NIBIO og SSB, er utmarksbeite-ressursene kartlagt. Utmark utgjør hele 95 prosent av Norges landareal, og nesten halvparten av dette er egnet som beite for husdyr. Undersøkelsen "Utmarksbeite – Kvalitet, kapasitet og bruk" (Rekdal, 2014) kartlegger ulike typer beitemark, og hvor godt de kan utnyttes av dyra. Blåbærmark og hei gir god beitekvalitet i 41 prosent av utmarka. Eng som er rik på urter og gras utgjør 11 prosent, og gir svært godt beite.

I perioden med god beitekvalitet kan en stor andel sinkyr og ungdyr av Norsk rødt fe (NRF) beite på utmark uten tilleggsfôring. Kyr som melker trenger varierende grad av tilleggsfôring når de går på utmarksbeite, avhengig av avdråttsmengde og hvor de er i laktasjonen. Det er viktig at det fortsatt forskes på fôring og utmarksbeiting, slik at det også i beitesesongen kan opprettholdes en melkeproduksjon. For mange er utmarka en gratis ressurs og i mange områder spiller setringen en sentral rolle i å få melkekyrne på beite. Det må derfor legges til rette for at utmark og setring kan kombineres med en effektiv melkeproduksjon.

Kommunene har et spesielt stor ansvar i forvalting av egne ressurser. Vi ber derfor alle sektorer som er involvert i utmarksbeiting og setring om å ta hensyn til seterkulturen, seterområder og beitene som er tilknytta setra.