Lever gårdsdrømmen i Fjellbygda

Det er fem-seks uker siden Ada og Arian Gelderbom kom flyttende til Fjellbygda, etter å ha kjøpt seg en gård der. Paret, som opprinnelig kommer fra Nederland, har snart bodd i Valdres i ti år. Nå synes de det var på tide å flytte på seg, og gården i Fjellbygda var for fristende til at de kunne la sjansen gå fra seg. Nå har de blitt balsfjordinger.

Eventyrlystne

Historia bak hvorfor ekteparet i utgangspunktet bestemte seg for å flytte fra Nederland til Norge, starter i 2006. Da var de på ferie her, og da var det gjort.

- Vi var på en fjelltur på ferien vår, og på vei ned sier vi til hverandre at kanskje skal vi gå her igjen en dag. Sånn ble det, sier Ada Gelderbom.

I Nederland brukte Arian to timer på å pendle til jobben sin, som var kun fem mil unna. Det var ikke et slikt liv han ville ha. De bestemte seg for å flytte til Valdres for å bygge opp et nytt liv og ei ny framtid i Norge.

- Vi har jo ingen barn, kun tre hunder. Det gjør at vi har muligheten til å gjøre slike ting når vi har lyst og når det passer oss, sier de to.

Egen gård

Etter noen år i Valdres, der Arian var avløser og de etter hvert skaffet seg sin egen gård, bestemte de igjen at det var på tide å flytte på seg.

- Det var gården her oppe som gjorde det. Her er det litt annerledes å drive gård, med litt flere muligheter.

I Valdres sleit paret med å få tak i leiejord, og å ha full inntekt av gården. Det tror de ikke skal bli noe problem i Balsfjord. På gården sin har de 200 geiter. 180 av dem melkes, og en del av dem skal kjee til høsten.

Mørketid

Ada var den av de to som var mest skeptisk til å flytte til Nord-Norge. Hun hadde hørt historier til skrekk og advarsel om mørketida, og påfølgende depresjoner og mangel på energi. I januar tok hun derfor turen til Balsfjord for å se hvor mørkt det virkelig var, før de kjøpte gården.

- Det var ikke så ille som jeg hadde sett for meg. Jeg ble positivt overrasket, sier hun.

De kjøpte gården, og det uten at Arian hadde sett den. Han måtte bare stole på kona. I februar kjøpte de gården, og i midten av mars reiste han nordover for å se på den for første gang.

Med begge beina

Da de kom oppover i midten av juni, kjørte de med hver sine biler og hver sine hunder, klare for sin nye tilværelse. De skjønte fort at gårdsdrifta var noe de måtte hoppe inn i med begge beina først.

- Vi kom jo midt i den travleste tida. Det har gått veldig fint, men har også vært travelt med slåtta og å få geitene til å bli litt vante med oss. Det tok et par uker det, altså, sier de.

Ada forteller at det tok noen uker før hun sluttet å se på flyttinga som en ferie, og deres nye hus som et feriehus.

- Nå begynner det å gå opp for meg at det er her vi skal være og her vi skal bo, sier hun.

Advarsler

De to forteller at venner og familie, både i Valdres, men spesielt i Nederland, ikke kan skjønne hvorfor de ville flytte til Nord-Norge.

- Spesielt min familie. Faren min er pensjonert bonde, og da vi fortalte hvor vi skulle flytte, så sa han at det gikk ikke an. Han mente at det umulig kunne vokse gress eller være mulig å drive en gård nord for polarsirkelen, sier Ada og ler.

De ser positivt på framtida, og har planer for gården og drifta. Mørketida gruer de seg ikke nevneverdig til og sol store deler av natta begynner de å bli vante med.

Gjestfrihet

Allerede etter få uker føler de seg godt tatt imot i lokalsamfunnet, og de mener det er noe helt spesielt med den nordnorske gjestfriheten.

- Vi kjenner ikke så mange enda, men mange kjenner til oss. Det er stor forskjell på folk i Valdres og folk her sånn sett. Folk tar kontakt og inviterer på kaffe og kommer med lykkeønskninger for gårdsdrifta. Det er veldig hyggelig, sier de.

At de kommer til å trives i Balsfjord, er de ikke i tvil om.

- Så lenge vi klarer å drive gården, så skal vi bli værende her, slår de fast.