Litt dårlig glid for Vazelina
BARDUFOSS: Arrangementet ble ikke den suksessen som Sommer-Målselv hadde håpet på. Blant dem som tok turen til Bardufosshallen lørdag kveld, var det også et fåtall som viet oppmerksomhet til bilopphøggerne.
Til sammen ble det solgt 250 billetter, og dette var en god del mindre enn det arrangørene hadde forventet – og ikke nok til å gå i pluss.
– Vi hadde håpet på fullt hus, men det kan hende folk var slitne etter en lang dag med Arctic Race, uttalte styreleder for Sommer-Målselv, Erling Andreassen.
Vazelina Bilopphøggers er så langt unna et «stadionband» som du nesten kan komme, med sine små, underfundige og ikke spesielt rappkjeftede anekdoter og morsomheter, og et repertoar uten unntak bestående av én rask etterfulgt av én rolig låt. Bardufosshallen var opptil flere nummer for stor for denne gruppa med «trauste villmenn» fra Toten som har begått ei nærmest endeløs rekke norsktopp-slagere gjennom den 35 år lange karrieren. I oppstarten var det Bjørn Berg som var vokalist, og som hadde gleden av å sparke i gang kjendisstatusen til bandet med «Gi meg fri i kveld». Utover det er det årene fra 1981 og til 2000, med Viggo Sandvik i front, som var selve glanstida til Vazelina Bilopphøggers. Det er ni år siden den rødskjeggete og karismatiske Sandvik sa takk for seg i Vazelina Bilopphøggers, og selv om den tidligere heavyrockeren Kjetil Foseid absolutt kan synge, framstår han rett og slett som litt for ordentlig og litt for alminnelig til å matche herrene Eldar Vågan, Arnulf Paulsen og Jan Einar Johnsen. Bandet drøyde en time før de gikk på scenen, og framførte de mest kjente sangene fra karrieren, og de gjorde det med stil.
Holdt humøret oppe
Vi skal ikke stikke under stol at et lydbilde med mye romklang nærmest er en selvfølge innen sjangeren 50- og 60-talls gammelrock, rockabilly og popballader. Men med en stor idrettshall som utgangspunkt skorter det i utgangspunktet ikke på rom og ekko, og lyden ut i salen ble grumsete og uklar. Dette falt spesielt uheldig ut for gitarist Eldar Vågan og hans hederlige forsøk på å introdusere de kjente låtene med vitser og morsomme historier, men som et fåtall var i stand til å med seg. For de fleste ble dette bare pauser i musikken og en grunn til å gå av dansegolvet. Men de rundt 20 som sto trofast foran scenen under den halvannen times lange konserten, fikk god kontakt med musikerne, som slett ikke framsto som trøtte og avdankete. Å være i stand til å holde humøret og spillegleden oppe selv med så spinkel respons fra salen, vitner om at Vazelina Bilopphøggers ikke er moden for å legge inn turnéårene riktig ennå. Men de sliter med å holde imaget uten Viggo Sandvik, og de passer nok best på litt mer intime steder enn idrettshaller. Målselv har ikke mange utesteder og treffpunkter igjen, og langt de fleste som tok turen til Sommer-Målselv sitt kveldsarrangement lørdag ønsket ikke fortrinnsvis å høre på Vazelina, men heller være sosiale, hygge seg og ta seg en fest. Trolig hadde flertallet derfor langt mer utbytte av det repertoaret og trøkket som Top Coat presenterte fra scenen litt lenger utpå sommernatta.
