Lykkelig som geitebønder i bjørneland

– Første gang vi skulle melke de uvante unggeitene, var vi i fjøset fra fem om ettermiddagen til to om natta. På toppen av det hele hadde vi glemt å skru lokket på melketanken, så melka rant rett i kjelleren. Da lurte jeg på hva i himmelens navn vi hadde begitt oss ut på.

Siri Strømslid ler av den plundrete oppstarten med første generasjon melkegeiter. Men når dyra forstod konseptet med melkestall og melking, gikk alt som en lek. Og det har det fortsatt med siden. Ikke slik å forstå at ekteparet, som i dag lever av gården begge to, ikke har utfordringer og hektiske dager. Slik de fleste bønder har, uavhengig av drift. Men i forhold til hvordan det var å være dem for ti år siden, er arbeidsdagen nå en fryd.

– Det er en lettelse å slippe den psykiske påkjenninga med å miste dyr til bjørn og jerv. Jeg føler virkelig med dem som driver med sau i rovdyrområder i dag, for jeg vet hva det koster, sier Siri.

Slagbjørn

Strømslid gård finner vi to mil fra Setermoen, ved foten av Østerdalen. Gården ligger også rett ved forvaltningsområdet for brunbjørn i Troms. Siri er sjette generasjon her, og det har vært sammenhengende drift siden midten av 1800-tallet. Siris foreldre drev tidlig med geit. Så la de om til sau, noe Siri og Børge ønsket å videreføre da de overtok drifta i 2000. De utvidet fjøset, bygde nye innredninger og økte besetninga.

8 – I starten var det ett og annet tap til jerv og streifbjørn. Men da ei binne med tre unger slo seg ned i området, startet en forferdelig periode, sier Børge.

I flere sesonger på rad mistet de både voksendyr og lam til bjørnen. Binna lærte opp ungene, og til tross for uroprosjekter og gjeting fortsatte tapene å øke. Hver morgen var det å gå ut på trappa for å se hvor mange bjeller som lå der etter nattas kadaverfunn. På grunn av bestandsmål ble det ikke gitt fellingstillatelse på binna.

– Da vi fant 11 kadaver med avrevne snuter og oppspiste jur i kort avstand fra gården, var det nok, sier Børge.

Et riktig valg

Da valget om å legge om til geitemelkproduksjon var tatt, rullen ballen plutselig fort. Sauene ble solgt sommeren 2008, og en bør falt fra ekteparets skuldre.

– Vi fikk omstillingsmidler for å bygge om fjøset, og satte i gang. De første kjeene kom allerede høsten 2008, før fjøset var ferdig. Vi måtte tilrettelegge for dem i garasjen i mellomtida, sier Siri.

Da fjøset var ferdig, ble dyra flyttet over og kjeinga kunne begynne. På høsten 2009 rant de første melkedråpene inn i den nye melketanken. Etter et års drift var bestanden på om lag 60 geiter. I dag består den av 225 geiter som om få dager er klar til å kjee. Gården har 129 tonn kvote, og er ett av kun to geitebruk i Bardu.

– Vi skulle gjerne sett at det var flere som drev med geit. Da vi startet, gikk vi på geitskole og ble dermed kjent med andre geitbønder i fylket. Men man kan jo av og til savne et miljø, sier Siri.

Ekteparet passer på å gi hverandre litt fri innimellom, særlig i perioden når geitene står tørre. Slik går de ikke lei hverken av arbeidet eller hverandre.

– Vi synes gården i dag har en passelig størrelse, og har ikke noe ønske om å vokse mer, sier Børge, som har snøbrøyting ved siden av gårdsarbeidet.

– Når vi la om til geit, ble vi naturlig nok mer bundet til gården. Å være med i en avløserring har derfor vært prioritert høyt, sier Siri.

Utmarksressurser

Paret har fire døtre, og to av dem bor hjemme fortsatt. To barnebarn har det også blitt. Gjennom årene har familien noen ganger følt på at man ikke har fått nok tid sammen. Når døtrene kom fra skolen, var det fjøstid. Men samtidig var jentene ofte med i fjøset mens de var små. Og signalene fra jentene i dag er at gården vil bestå videre. Også inn i framtida.

For gården ligger idyllisk til, med nærhet til fjell og fiskevann. Og ikke minst, med et rikt beitegrunnlag. En sommer gikk hele geiteflokken like godt av gårde til Altevann, og paret måtte hente dem der. Turen tok over seks timer.

– Vanligvis trasker de jo ikke så langt av gårde, de holder seg i utmarka bak gården. Vi merker for øvrig veldig fort på geitene når det er rovdyr i nærheten. Da trykker de nede ved gården, sier Siri.

Men på disse ti årene har det altså ikke vært rovdyrtap på Strømslid.

– Det har vært veldig behagelig å drive med matproduksjon etter at vi tok valget om å gå over fra sau til geit, sier geitbøndene i Østerdalen.