Målselv – (u)mulighetslandet?

• Den (forholdsvis) unge øverbygdingen Even Dørum har gjennom avisa vår rettet søkelyset mot ei paradoksal utfordring. For da han og samboeren i fjor sommer startet prosessen med å flytte hjem til Målselv etter år med utdanning og virke utenbygds, fant de seg rett og slett ikke et sted å bo. Nå fikk de til slutt til ei midlertidig ordning gjennom en velvillig onkel som hadde et vinterubebodd sommerhus stående, men det rokker ikke ved det faktumet som fikk Dørum til å gripe tastaturet. Og skrive et leserinnlegg der han satte fokus på det paradokset det unektelig er at mangel på bomulighet blir et hinder for unge mennesker som ønsker å bosette seg i en kommune som ber om akkurat det. Nemlig at unge, ressurssterke mennesker som Even Dørum og Kristine Aarhaug skal bosette seg. Og at de er velkommen og vel så det. I Målselv. Mulighetslandet.

• Målselv kommune har et enkelt og lettfattelig slagord. «Mulighetslandet» bærer bud om mye, men det er også et skjørt ord som fort kan bli en floskel uten innhold. Og som i retorisk øyemed lett kan forandres ved hjelp av en «u» i front. Dette vet selvsagt den politiske ledelsen i kommunen, og i tirsdagsavisa vår gikk ordfører Nils Foshaug langt. I å uttrykke forståelse for kjerna i problematikken samboerparet Dørum/Aarhaug har møtt på. Og ikke minst: I å oppfordre huseiere med ubebodde hus til å åpne opp for utleie.

• For det bør være mulighet for mer utleie av allerede eksisterende boligmasse i Målselv. Ifølge Statistisk sentralbyrås folke- og boligtelling var det 767 ubebodde boliger i Målselv i 2011, og vi vil anta at flere av disse boligene med enkle tilretteleggingsgrep vil kunne leies ut til trengende. Ikke alle, selvsagt. Men mange, og det er nettopp det som er utgangspunktet for Even Dørums hjertesukk i møte med et påstått mulighetsland som han ikke får mulighet til å bosette seg i.

• Og her kan kommunen spille en mer aktiv rolle. Ikke fordi boligpolitikk er et kommunalt primæranliggende, men fordi det samboerparet Dørun/Aarhaug har møtt på, er en hemsko for utviklinga av mulighetslandet Målselv. Nå er selvsagt ikke boligmangel et særskilt fenomen for Målselv, men det er unektelig et paradoks dersom ressurssterke mennesker med ønske om å bo i Målselv må bosette seg et annet sted fordi de ikke får seg hus. Og i forlengelsen av det bør det være i Målselvs interesse å strekke seg lengre enn påkrevd for å legge til rette for bosetting som ikke fordrer huslån på flere millioner.

• Vår oppfordring til målselvordføreren er derfor å ta denne utfordringa på strak arm. Ved å initiere et prosjekt eller opprette et boligkontor som kan være bindeledd mellom utleiere og boligeiere på den ene sida, og potensielle leietakere og huskjøpere på den andre. Her kan faktisk Målselv konkretisere og virkeliggjøre visjonen om «mulighetslandet» på enkel måte, for vi kan ikke forstå annet enn at det må være en vinn-vinn-vinn-situasjon for kommunen, Målselvs huseiere og potensielle tilflyttere dersom kommunen kan evne å senke boterskelen og bli en ja-kommune i mulighetslandet mellom fastboende og potensielle tilflyttere. For det Dørum/Aarhaug har fått erfare er at det ikke er enkelt å stå på utsida og ønske seg inn, når det eneste man får av informasjon om bomuligheter i Målselv er én og annen annonse om boligsalg. I tillegg til informasjon om tomtepriser og muligheter til å bygge egen bolig. Og vi er også overbevist om at flere kunne ha tenkt seg å leie ut en ubebodd bolig dersom det fantes et organ som kunne gi informasjon om lover, regler og muligheter. I tillegg til å fungere som knutepunkt mellom potensielle leietakere og potensielle utleiere.

• «Mulighetslandet» er et fint slagord og en fin visjon for Målselv, men mulighetene i dette landet må ikke bli begrenset av boligmangel over tid. Og der kan Målselv kommune spille en mer aktiv rolle. Tar du den utfordringa, Nils Foshaug?