Med dikt og dans til hundre

Hun ser liten og spinkel ut, der hun sitter på sengekanten. Hendene er smale og tørre, og huden så tynn at blodårene vises. Hun hører dårlig og er blind på et øye, men hodet er klart.

– Jeg husker det jeg vil huske, sier Aslaug.

Det er blitt mye oppstyr og mange gratulasjoner i forbindelse med den store dagen. Kaker og blomster og telegrammer. Hun er ikke så begeistret for slikt. Det blir litt mye for den beskjedne kvinnen.

Dårlig til beins

Beina sviktet etter hvert. Når hun skal ut, må hun sitte i rullestol. Men hun er ikke så ofte ute. Det siste året har hun bodd på Barduheimen, etter at hun fikk nyrebekkenbetennelse i 2012. Før det bodde hun hjemme i sitt eget hus. I huset som mannen hennes bygde, og der to av døtrene fortsatt bor. Siste gang hun var ute, var i begynnelsen av september da hun gikk til valg og avga stemmen sin.

– Jeg stemte på Ap, sier hun, og er lei seg for at de ikke vant valget i høst.

Det er trygt og godt å bo på Barduheimen. Hun blir tatt godt vare på. Men kaffen blir for sterk, synes hun. Den må vannes ut for å passe til hennes gane.

Helt til for to-tre år siden har hun skrevet og sendt inn bidrag til Jul i Bardu og Målselvdalen. Dikt og fortellinger om livet både før og nå. Hun har en lyrisk åre, som kanskje stammer fra samme sted som slektningen hennes, Arne Lyngås, hadde sitt talent fra. For hun er født og oppvokst i Målselv og kom til Bardu først som voksen.

Fra Målselv

Hun vokste opp på gården Haugseth, sammen med fem søsken, som alle vokste opp, giftet seg og fikk barn. Da Aslaug ble født, som yngste barn, bodde familien i gammelsetra. Hun husker ikke det, for hun var ganske lita de flyttet derifra, men hun har likevel hatt et litt spesielt forhold til den gamle setra. Så godt at hun skrev et dikt om den.

De flyttet fra den og til den nylig utskilte parsellen av hovedbruket som faren fikk overta fra sin far, og som de kalte Haugseth. Det var der Aslaug vokste opp. Det er det hun husker tilbake på.

– Jeg husker en gang jeg og bestemor var alene hjemme. Vi hadde potet å ha til middag, men ikke noe annet, forteller hun.

Det ble jo litt knapt, så hun fant ut at hun kunne fiske middag til dem begge. Hun fant fram stanga og gikk til elvebredden. Da en time var gått, hadde hun fått en fisk, men den ble for liten, så hun fisket til hun fikk én til. Da hadde det gått to timer. Men middag ble det.

– Jeg er vel litt sta, jeg gir meg ikke så fort, smiler hun.

Mann og barn

I 1940 fikk Aslaug sitt eldste barn. Nummer to kom i 1944 og det siste i 1951. På den tiden bodde de på Setermoen, i det som ble kalt gammelheimen. Mannen var på bygningsarbeid, og Aslaug var hjemme med ungene. Ei skikkelig god, gammeldags husmor. Men senere tok hun seg arbeid selv også. Når ungene klarte seg selv. Da fikk hun seg jobb i Statens kantiner, og der jobbet hun i mange år til hun omsider gikk av med pensjon, 70 år gammel. Det var i 1983.

Året etter døde mannen, og hun ble alene.

– Det var nok tungt, men hun klarte seg godt, for hun hadde jo oss ungene og barnebarna, og så hadde hun dansen og svømminga, sier datteren Ellinor, som er på besøk.

Nå er Aslaug tippoldemor.

Musikk og dans

Aslaug har alltid vært glad i musikk. Hun lærte tidlig å spille gitar og spilte både fele og trekkspill. Alle instrumentene, to gitarer, trekkspill og fele, har hun ennå, og så sent som i fjor var hun i stand til å stemme gitaren. Hele livet har hun elsket musikk. Ikke bare instrumentalmusikk, men mannskor også.

– Damene kviner så høyt, det er ikke noe fint. Nei, mannskor …

Og trekkspill. Hun liker trekkspillmusikk særlig godt.

– Vi hadde fått ei ung dame hit for å spille og synge for henne på hundreårsdagen, forteller Ellinor.

Hun spilte piano, og det var vakker musikk.

– Men det var nå ikke trekkspill, var kommentaren fra Aslaug da hun takket for spillinga.

Men det var danse Aslaug gjorde aller mest. Så lenge beina holdt. Hun danset ennå da hun fylte nitti år, for ti år siden. Trimdans het det, og Aslaug var aktiv og deltok i alle år.

– Pappa var ingen danser, så det var ikke noe tilbakeslag at han ble borte, sier Ellinor.

Oppskrift på langt liv

– Jeg har nok gode gener, sier Aslaug.

Hennes mor ble 92 år, og bestemora ble 100 og et halvt. Det er godt å ha i bagasjen ut gjennom livet.

Men i tillegg har hun vært et friskt og aktivt menneske hele sitt liv. Hun var plaget av halsbetennelser i sine yngre år. Og nå som hun er blitt gammel, har hun hatt noen plager, men hun har ikke vondt noe sted og kjenner seg frisk. hun har aldri brukt medisiner fast.

– Men jeg har vært aktiv, sier hun.

Danset, svømt, gått på tur, dyrket egne poteter i hagen. Hun har ikke hatt noe vanskelig liv. Ikke noe bemerkelsesverdig. Bortsett fra at det er en prestasjon i seg selv å bli hundre år.

– Men det er nå ikke noe å lage oppstyr for, mener Aslaug Moen.