Mer enn et friminutt

VM i fotball 2018 er historie. Multikulturelle Frankrike er blitt verdensmestre. Og (etter manges mening litt for) monokulturelle Russland har levert et glimrende arrangement. For oss som har fulgt mesterskapet fra lenestolen har den seneste måneden vært som en eneste lang fotballfest. Med god underholdning. Med diskutable VAR-avgjørelser. Med grensesprengende seire. Og med tårefylte tap. Men nå er festen over. Og ettertankens tid har kommet. Om et arrangement som der og da framsto som det viktigste i verden. Men som det også finnes tusenvis av gode grunner til å stille spørsmål ved.

Det er ikke vanskelig å finne anklagepunkter mot fotball-VM. Det brukes svimlende milliardbeløp på stadionanlegg og infrastruktur som det er vanskelig å forsvare i en kost/nytte-sammenheng. Det arrangeres av en organisasjon (FIFA) som framstår som så gjennomkorrupt at det gjør vondt å betrakte en arrangementstildelingsprosess gjennom demokratibriller av vestlig standard. Det vekker nasjonalistiske følelser som noen ganger renner over. Det er et sirkus med overbetalte klovner i de mest framtredende rollene på alle nivå. Og det er meningsløst at så mye energi, ressurser og oppmerksomhet skal kanaliseres inn mot et unyttig lekeprosjekt i en verden der langt viktigere anliggender ikke når opp på den internasjonale agendaen. Mener noen. Med rette.

Men det er også mulig å se det annerledes. For kanskje er det viktig, langt utover det umiddelbare, at oppsamlet nasjonalisme og annen galskap får utløp gjennom noe så ufarlig som et fotballmesterskap hvert fjerde år? Kanskje er det viktig at en Putin eller en annen kontroversiell statsleder får vist fram landet sitt i en positiv sammenheng innimellom alt det gravalvorlige? Kanskje er det viktig at terrorrammede og integreringsutfordrede Frankrike får se at en multikulturell cocktail av gode fotballspillere både kan kjempe sammen og vinne sammen i like, blå drakter med Trikoloren på? Kanskje er det viktig at folk i Iran og Saudi-Arabia får kjenne på gleden av et seiersmål eller ei ubetydelig redusering på en arena, der deres utvalgte er jevnbyrdige konkurrenter med folk fra andre deler av verden? Kanskje er det viktig at folk på Island får kjenne på den usigelige gleden det faktisk er å både oppdage og gjenoppdage at lagfølelse og samhold fullt ut kan trumfe individuell overlegenhet gang etter gang? Og kanskje er det viktig at russere får lov til å kjenne på følelsen av stolthet og glede over at egne helter overpresterer og imponerer i hjemlige omgivelser?

Det finnes ingen fasitsvar på dette, og diskusjonen om berettigelsen til, utforminga av og premissene for store idrettsarrangement som fotball-VM og OL blusser opp ved ei hver tildeling og et hvert arrangement. Nå handler en del av denne diskusjonen om hvordan det skal gå når VM utvides fra dagens 32 lag til 48 lag. Dette er ei endring som er besluttet fra og med mesterskapet som skal arrangeres i Canada, USA og Mexico i 2026, men det kan bli aktuelt allerede i det sagnomsuste «ørkenmesterskapet» i Qatar om fire år. Uansett mener pessimistene at utvidelsen til 48 lag vil innebære lavere kvalitet og for mange kamper for de mest belastede spillerne, mens andre mener at flere lag er ensbetydende med fest for flere og at VM-magien vil nå ut til land som til nå bare har måttet nøye seg med å betrakte VM på avstand. I og for seg er det høyst plausible argumenter på begge sider i denne debatten, og så får vi bare håpe at FIFA-pampene ikke gaper for høyt, holder tunga rett i munnen og unngår å undergrave det internasjonale friminuttet som fotball-VM faktisk er.

En annen viktig diskusjon handler om tildelinga av arrangementet. Vi vet nå at det var mer enn rent mel i de posene som Russland og Qatar ble trukket opp fra som arrangementsland, og derfor var det godt at FIFA landet på ei løsning med tre arrangementsland i 2026. Vi håper nå at denne tildelinga vil danne presedens for kommende tildelinger, for med 48 lag er mesterskapet for stort til å skulle bæres fram av ett land alene. For etter vårt syn er VM i fotball, til tross for at konseptet er befengt med noen skavanker, et viktig friminutt på den internasjonale arena. Og vi er også overbevist om at dette friminuttet er viktig langt utover det idrettslige. For i dette friminuttet får ulike barn en unik mulighet til å leke sammen. Både på banen og som håpefulle tilskuere med felles helter. Og i vår tid er det kanskje viktigere enn noen gang før.