Misbrukte milliarder

I forrige uke kunngjorde Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) sine tall for verdens militære forbruk i 2016. Det samlede antallet milliarder som verdens nasjoner bruker på våpen og militærmateriell, steg i 2015 for første gang siden 2011, og økninga fortsatte i fjor. I 2016 ble det brukt 0,4 prosent mer på militære formål enn i 2015, og det totale forbruket nådde ufattelige 1686 milliarder dollar. Med dagens kurs blir det drøyt 14 520 000 000 000 kroner til virksomhet som har som siktemål å skade andre og forsvare seg selv, og det er et tall som gir grunnlag for refleksjon. For selv om det åpenbart kan argumenteres for at utgifter til forsvar er en defensiv nødvendighet for å verne om dyrebare verdier i en utrolig verden, er det grunn til å spørre om hva som ligger i enden av et globalt våpenkappløp mellom nasjoner som ønsker å verne sine interesser på tvers av ulike konfliktlinjer. Og det er også grunn til å spørre om vi noen gang kan snu ei utvikling som ingen egentlig tjener på. Ei utvikling som åpenbart går på bekostning av verdens nasjoners evne til å dekke befolkningas behov for helsetjenester, utdanning, mat og andre basale verdier.

Rapporten fra SIPRI viser også at det er stabilt i toppen på lista over nasjoners militære forbruk. USA topper med relativt god margin, og deretter følger Kina, Russland, Saudi-Arabia og India. USAs militære forbruk økte i fjor med 1,7 prosent, og den utviklinga kom etter fem sammenhengende år med nedgang i militærforbruket hos «Uncle Sam». Også Kinas forbruk fortsetter å vokse kraftig, slik det har gjort gjennom alle 2010-årene, og på «topp 5-lista» var det i fjor kun Saudi-Arabia som hadde nedgang i forbruket. Det sistnevnte er betegnende for de økonomiske utfordringene mange oljeproduserende land har opplevd knyttet til fall i oljeprisene, og også oljeland som Angola, Irak, Oman og Venezuela hadde et til dels betydelig fall i militærutgiftene sine i fjor.

Men ett oljeland som går mot denne trenden, er Norge. Vårt militære forbruk økte i fjor, og det føyer seg inn i en trend som gjelder for de aller fleste land i Europa. Dette kan for en stor del tilskrives økt spenningsnivå mellom Russland og NATO, og det er ingenting som tyder på at denne utviklinga vil snu. NATOs mål er som kjent at alle medlemsland skal bruke minimum to prosent av sitt brutto nasjonalprodukt på militære formål, og konsekvensen av måloppnåelse her vil være ytterligere vekst i de samlede globale militærutgiftene.

Isolert sett har vi ingen problemer med å forsvare at et land som Norge skal innfri det toprosentmålet som er satt for forsvarsalliansen vi har knyttet vår nasjonale sikkerhet til, men i et større perspektiv er det grunn til bekymring over ei militæropptrapping som fungerer som en ond sirkel. For når høyt spenningsnivå besvares med militær opprustning på begge sider av ei potensiell konfliktlinje, fører dette fort til ytterligere økt spenningsnivå og ytterligere opprustning. Det ser vi nå i Europa, og det ser vi også knyttet til potensielle konfliktlinjer i Asia. Ikke minst gir utviklinga i og rundt Nord-Korea grunn til bekymring, og det overordnede spørsmålet er om det er mulig å bryte en opprustningssirkel som ingen til syvende og sist tjener på.

Nei, det er ingen grunn til å være sikkerhetspolitisk naiv i en konfliktfylt verden der ulike typer hauker fortrenger stadig flere duer, men det er like fullt i den tradisjonelle fredsnasjonen Norges soleklare interesse å jobbe videre for å fremme avspenning og dialog som alternativ til våpenmakt og opprustning. For selv om vår tradisjonelt viktigste allierte har valgt seg en leder som sverger til murbygging heller enn brobygging som sikkerhetspolitisk bærebjelke, må vi ikke falle for fristelsen til å gjøre en slik politikk til vår foretrukne normal. 14 520 milliarder kroner til militære formål i 2016, var overordnet sett 14 520 mislykkede milliarder. Og målet må derfor være å misbruke færre milliarder i framtida. I en verden som skriker etter mer helsehjelp, færre sultne mennesker, mer grunnleggende utdanning, bærekraftige klimaløsninger, mindre våpenbruk, færre mennesker på flukt, større respekt for menneskeliv og fornyet tro på det gode i mennesket.

Det må da for søren være mulig å snu dette?