Mor Norge-banen

Selvfølgelig må politiske organisasjoner være samstemte og samkjørte. Men når politiske representanter for et område ikke fronter livsviktige prosjekter i egne regioner, til fordel for tilnærmede luksusprosjekter i partiledernes basisområder, har samkjøringen gått for langt.

Vi har sett det - gang etter gang - at særlig kvinnene går inn for jernbane i nord. Ikke fordi mennene er dummere. De ser også behovet, sammenhengene og verdien, men ser samtidig at dette gir intet avansement i hierarkiet. Så jobber de heller imot landsdelens interesser. Men denne kontrajobbingen må se fornuftig ut. De vet at å tone flagg gir velgertap i nord, hvor jernbane er ønsket. Det betyr at fordelene mest mulig må tones ned, og motforestillinger blåses opp, noe som har utviklet seg til den rene kunstformen.

Når man sammenligner kvinners og menns måter å reagere på, må det nødvendigvis generaliseres. Heldigvis er vi alle ulike. Selvstendige tenkere finns blant begge kjønn. Jernbanesaken viser likevel, klarere enn mye annet, at der er en forskjell på kvinners og menns politiske reaksjoner. Kanskje beror dette på at instinktet for å ta vare på andre mennesker - ofte på egen bekostning - er sterkere hos kvinner enn hos menn? (Jo da, jeg er klar over Thatcher og et par stykker i nærmere kretsløp, men likevel -). Mennene er tilsynelatende mer tilbøyelig til å velge politikk for å ivareta personlige interesser, mens kvinnene oftere velger det som er politikkens oppgave, å ta vare på samfunnet. Dette kan føre til at menn oftere legger seg flate for ledelsen, selv om det går imot interessen til egne velgere. Uenighet med ledelsen er nemlig ødeleggende for personlige ambisjoner. Og kanskje er rettferdighetssansen sterkere hos kvinnene, hva vet jeg?