Nord-Norge går så det suser, mens landsdelen lekker

En flom av stimulerende tiltak, som desentralisering, næringsutvikling, kompetanseheving med mer, er foreslått for å stagge et opprør og tette lekkasjen fra nord. Men sjølve drivkrafta for slike tiltak, jernbanebygging, har stort sett vært underkommunisert.

Der togene går, er det velkjent at tog halverer reisetida og sikrer forutsigbar og trafikksikker framkommelighet for gods og alle slags reisende. Livskvaliteten blir bedre og folketallet øker. Så hvorfor ikke rope ut denne sannheten? At jernbanen er igangsetteren som tetter folkelekkasjen og styrker arbeidsregionene til beste for både lokalt og nasjonalt nivå.

Bengt Olsen, finansdirektør i Sparebanken Nord-Norge, sa det nylig på sin måte i Fremover, Nordlys og Folkebladet: «Det handler om at vi må ha en infrastruktur som kan veie opp for de klima- og avstandsmessige ulempene ved å bo her.» Og videre: «En definisjon på galskap er å gjøre det samme som før og forvente et annet resultat. Hvis vi skal få bukt med fraflytting og gjøre landsdelen mer attraktiv for innflyttere, så må vi kanskje prøve noe nytt.»

Kan det være jernbanebygging han sikter til her, som dette nye?

Kristina Hansen, fylkesråd for samferdsel, har nettopp pekt klart og tydelig på denne sammenhengen i flere nordnorske aviser: «Tilgang på jernbane er idag en selvfølge for næringsliv og bosetting i størstedelen av landet, men ikke i Troms og Finnmark. Det er derfor positivt at Nord-Norgebanen nå er et skritt nærmere realisering.»

Og heldigvis følger Olav Flaate fra Sørreisa opp i sin kronikk i Folkebladet: «Tenk kva Nord-Noregbanen vil ha å seia for å stimulera folkeveksten i landsdelen.»

En av 1800-talls filosofene, Arthur Schopenhauer, står bak mange kjente sitater. Et av dem passer forbløffende godt til sannheten om Nord-Norgebanen:

«Enhver sannhet passerer gjennom tre faser før den erkjennes: Først latterliggjøres den, så motarbeides den, og så anses den som selvsagt.»

Første fase er definitivt tilbakelagt. Heldigvis er det ekstremt sjelden at støtte til Nord-Norgebanen nå blir møtt med hånlatter. Så det er fritt fram å skrive og snakke positivt om Nord-Norgebanen uten å risikere å bli latterliggjort og miste eventuell status og posisjon.

Men motarbeiding er fremdeles ikke uvanlig. Flere ganger opp gjennom tidene har Nord-Norgebanen gjennomgått de to første fasene uten å ha kommet lenger. Og nå står vi der atter en gang – på vippepunktet mellom andre og tredje fase.

Selv om NHO Arktis og andre skeptikere, enkelte økonomer og forskere og Unge Høyre i Nordland, Troms og Finnmark fremdeles er i fase 2, og mange av våre stortingsrepresentanter enda ikke har tatt tydelig standpunkt, så er Nord-Norgebanen blitt et selvsagt folkekrav. Alt av høringsinnspill om 2019-utredningen fra regionråd i Troms og Nordland, fylkesparti og fylkesting i nord, Tromsø kommunes jernbaneutvalg og Sjømat Norge, samt mange ungdomsparti og interesseorganisasjoner peker også i retning mot tredje fase; at Nord-Norgebanen anses som selvsagt.

I det siste er det blitt svært stille rundt denne 2019-utredningen. Etter vanlig prosedyre skal den nå være til behandling i Samferdseldepartementet ilag med usikkerhetsanalysen og høringsuttalelsene, og som utfra dette skal ferdigstille en stortingsmelding våren 2021. Det er uklart for mange hvordan en bebuda ny konseptvalgsutredning vil påvirke denne prosedyren som fremdeles er i prosess.

Det kan gå to veier. Enten ende trygt i tredje fase: At Nord-Norgebanen endelig anses som selvsagt, og realisering påbegynnes.

Eller som en av de frustrerte avisskribentene ga uttrykk for i fjor sommer: «Tanken om Nord-Norgebanen er ved forskjellige anledninger tatt fram og børstet støv av, for så å bli arkivert en generasjon til.»

Siste alternativ har vi verken tid til eller råd til. For vi skulle jo stoppe fraflyttinga – var det ikke så?