Også vi voksne må vise bildevett

Fotografiets plass i folk flests hverdag har forandret seg drastisk gjennom de senere år. Da jeg begynte min karriere som fotojournalist, på tampen av forrige årtusen, var digitalkameraet et framtidsprosjekt man kunne lese om at noen «over there» var i gang med å teste ut, og mobiltelefonen var da en klump som man (i beste fall) kunne ringe og ta imot samtaler med. Bildene tok vi med analoge kamera, og for å få dem på trykk i avisa måtte vi gjennom en møysommelig prosess i mørkerommet. Med påfølgende hårføner-hurtigtørk av negativene, dersom det hastet med å få bildet framkalt. For folk flest var imidlertid ikke mørkeromsarbeid noe man sysselsatte seg med, og løsninga var da å få filmene framkalt i en fotobutikk eller å sende dem til ett av de mange postordrefirmaene som hadde spesialisert seg på slikt. Vi som var journalister måtte selvsagt forholde oss til Vær Varsom-plakatens retningslinjer for bildepublisering, men for «Hvermannsen» var ikke bildedeling noe man tenkte over eller bekymret seg for. Man satte bildene inn i et album eller lot dem ligge i den mappa de ble levert i fra fotobutikken, og så kunne det jo være at det bød seg ei anledning der familiemedlemmer eller bekjente kunne få se det som var foreviget. Mer komplisert var det i grunnen ikke. For et par tiår siden.

Men det var da, og nå er det nå. Det tok ikke lang tid etter millenniumskiftet før digitalkameraet gikk fra våt drøm til allemannseie, og senere tok det heller ikke mange år før mobiltelefonen overtok som folkefotografiapparat nr. 1. På veien fikk vi også Facebook og andre sosiale medier, og i oktober 2020 er det bare et fåtall av oss som ikke kan ta telefonen opp av lomma, knipse et bilde og dele dette bildet til hele verden på under et minutt. I de aller fleste sammenhenger er dette et gode, men på veien har vi også fått med oss noen alvorlige problemstillinger. For det er selvsagt ikke alle bilder som egner seg til å bli sett av andre enn den eller de involverte, og i forlengelsen av det ligger det et vell av problemstillinger som i dag utfordrer juridiske grenser, så vel som moral, etikk og privatlivets fred. Ikke minst gjelder dette for unge mennesker, for vi vet jo alle hvilke konsekvenser det kan få når noen velger å droppe jussen, moralen og etikken. Og heller velger å benytte seg av de mulighetene som finnes. Til å nedverdige andre. Til å krenke. Og til å sette sine umiddelbare egointeresser foran konsekvenser som bokstavelig talt kan ødelegge andres liv.

For oss som er voksne og/eller foreldre er det lett å tenke at problemstillingene rundt bildedeling er noe som angår de unge, og som vi som voksne bare skal forholde oss til som oppdragere og premissleverandører for de som er på vei mot den voksenverdenen der den reflekterte fornuften erstatter den ungdommelige ufornuften. Men slik er det dessverre ikke, for faktum er at det også er veldig mange voksne som har et usunt forhold til bildedeling. Dette gjelder ikke bare de voksne som åpenbart bryter loven eller beveger seg i lovgrenselandet ved å dele nakenbilder, utroskapsbilder eller andre bilder som åpenbart kan skade og krenke privatlivets fred, for det er også et vell av voksne som deler ukyndig uten at de selv opplever at de gjør så mye galt.

Og noen av disse er sågar foreldre, som gjennom ubevisst ufornuft krenker de eller den de sannsynligvis aller minst vil krenke. Medietilsynet har nylig gjennomført undersøkelser av barn og voksnes sosiale medievaner, og der kommer det fram mye som er interessant. Blant annet at det er et stort misforhold mellom det barna opplever som avtalt bildedeling, og det foreldrene opplever om det samme. For mens åtte av ti foreldre sier at de spurte barna om lov før de la ut bilder eller video av dem i sosiale medier, mener bare halvparten av de aktuelle barna det samme. I klartekst betyr det at det finnes flere tusen foreldredelte bilder av norske barn ute i det sosiale medieuniverset som disse barna skulle ønske at foreldrene ikke hadde delt. Det er et tankekors. Og det bør alle vi som er voksne ta oss ad notam. For det er slett ikke sikkert at 13-åringen synes det er like stas som mamma at bildet av den yndige sjarmøren kan beskues av praktisk talt alle. For det er faktisk det som skjer når et bilde deles, og vi alle bør da vite og være bevisst på at vår kontroll med bildet forsvinner i det øyeblikket vi trykker på publiseringsknappen. Derfor bør veien til denne knappen bli lengre enn den i dag er for noen av oss. Og den bør inneholde både et uomtvistelig samtykke og ei grundig kost/nytte-vurdering. For ingen har til nå tatt skade av et bilde som ikke er delt. I motsetning til det motsatte.