Økonomibetinget landmakt

Mandag ettermiddag redegjorde utredningsleder Arild Brandvik for statusen i den pågående utredninga om den framtidige oppbygninga av landmakta i det norske forsvaret. Denne delen av forsvarsoppbygninga ble som kjent holdt utenfor da Langtidsplanen for Forsvaret ble presentert i fjor, og i ettertid har det som kjent vært spekulert og ment mye om framtida til denne viktig delen av Forsvaret vårt. Det grunnleggende spørsmålet her handler om volumet og profilen på landforsvaret, og basispremisset handler om hvorvidt vi skal ha et fullskala landforsvar som på selvstendig grunnlag skal kunne møte, hindre og bekjempe en potensiell inntrenger militært. Eller om vi skal ha et lettere landforsvar som selvstendig ikke utgjør noen betydelig terskel å forsere for en potensiell inntrenger. Men som hviler på ei forutsetning om at vi raskt vil få alliert hjelp som følge av den gjensidige forsvarsforpliktelsen gjennom NATO-paktens artikkel 5.

Det vi sitter igjen med etter å ha lest statusrapporten, er overordnet sett to ting. Det ene er at vi nå igjen skal innrette forsvarsstrukturen vår ut fra ei forutsetning om at Russland kan utgjøre en militær trussel mot Norge. Og det andre er at Forsvarsdepartementet holder sin hånd over landmaktutredninga på en måte som gjør at de løsningene som foreslås, er prisgitt økonomiske rammer som allerede er gitt. Disse rammene påvirkes også av det faktum at Luft- og Sjøforsvaret stikker av med de store investeringene de nærmeste årene, og dermed blir inntrykket at landforsvaret må klare seg med de pengene som er igjen innenfor de gitte totalrammene.

Én av konsekvensene av det sistnevnte er at landmaktutrederne ikke går inn for å kjøpe nye helikoptre til Hæren. Dette stridstemaet lever dermed i beste velgående og er sågar forsterket etter framleggelsen av statusrapporten, for regjeringa har som kjent bestemt at de eksisterende transporthelikoptrene i 339 skvadron skal flyttes fra Bardufoss til Rygge. Vi merker oss her at Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre kom på banen med en betingelsesløs, fornyet lovnad rett etter statusframleggelsen. Om at det skal være helikopterstøtte for Hæren lokalisert på Bardufoss. Om at Bardufoss skal være det sentrale helikoptermiljøet i Norge for Hæren og Kystvakten. Om at det skal være lokal ledelse for disse helikopterskvadronene. Og om at det også skal være fagfolk, materiell og utstyr knyttet til skvadronene.

Klarere kan det i grunnen ikke sies, men det framstår fortsatt som et paradoks at det samme Arbeiderpartiet forrige torsdag bidro til å stemme ned Senterpartiets representantforslag på Stortinget, et forslag som i sum omhandler akkurat det samme som det Ap-leder Støre ga en Bardufoss-garanti om bare noen dager senere. Det er derfor fortsatt vanskelig å bli helt klok på Arbeiderpartiets egentlige helikopteragenda, men som vi har sagt før: På bakgrunn av det Ap-lederen har uttalt i klartekst denne våren, kan vi ikke se at Støre kan bli statsminister i et land som ikke har en hærdedikert helikopterskvadron lokalisert på Bardufoss.

En annen brikke som er i spill etter framleggelsen av landmaktstatusrapporten, er 2. bataljon. Den blir nå foreslått omgjort til en mekanisert bataljon med reservemateriell, og det gjør oss urolig med tanke på den framtidige militæraktiviteten på Skjold. Det virker i utgangspunktet tilforlatelig at man samtidig foreslår å legge en rekruttskole for landforsvaret til Skjold, men militæraktiviteten i Øverbygd er neppe trygget på sikt av den grunn. For en rekruttskole kan i praksis være hvor som helst, og da kan den fort bli flyttet fra Skjold allerede ved neste rasjonaliseringskorsvei.

Vi skal ikke svartmale det som kom fram i statusrapporten mandag, men vår tidligere etterretningssjef Kjell Grandhagen tar det overordnede dilemmaet på kornet i en artikkel i Dagens Næringsliv. Her påpeker han at forutsetningene for landmaktutredninga er at totalkostnadene ikke skal økes, samtidig som de store partiene har forpliktet seg til å øke forsvarsbudsjettet til to prosent av BNP. Gapet mellom disse to premissene kan føre til «feilinvesteringer og nedleggelse av baser vi under nye rammebetingelser ville velge å beholde» sier Grandhagen, og mer trenger ingen å si.