OL- og VM-heltinnens tøffeste oppgave

Helt siden svenske Martin Sjøgren ble tuppet ut av sjefsstolen som landslagstrener for kvinnene, etter et nytt EM der det norske laget røk hodestups ut av mesterskapet etter innledningsrunden, har pekefingrene vært rettet mot Hege Riise, den kanskje største profilen gjennom tidene av norske kvinnelige fotballspillere. Hun får en tøff jobb med å gjenreise de stolte tradisjonene hun selv var med på å skape.

Til tross for to EM-gull, VM-gull, OL-gull, og flere finaler i mesterskap, har de norske kvinnene måttet leve en nærmest bakgårdstilværelse, i herrenes skygge. De fleste vet hvor de var St. Hans-aften i 1998, da herrelandslaget slo Brasil og tok seg videre i VM i Frankrike, men kjenner du datoene 18. juni 1995 og 28. september 2000?

Dette var datoer som den nye kvinnelige landslagssjefen var med på å skape norsk fotballhistorie, gjennom i 1995 å slå Tyskland 2-0 i VM-finalen (hun scoret selv et av målene), og i 2000 da hun var sentral på laget som ble olympiske mestere i Sydney. Nå skal Hege Riise lede kvinnene i jakten på de samme gylne øyeblikkene hun selv var med på å skape.

Men jobben blir langt fra enkel. Hege Riise står foran det som kanskje er hennes tøffeste oppgave, både som trener og spiller. Hun overtar et landslag som i to EM på rad har røket ut i innledende runde, som ikke har vært i OL siden 2008, som til tross for kvartfinale i VM i 2019, ikke imponerte spillemessig og mislyktes i drømmen om å ta seg til OL i 2020 (2021). Den aller første oppgaven er å sørge for at Norge spiller VM i 2023.

Norges nedtur har flere årsaker. Sjøgren ble beskyldt for å ha en utydelig filosofi og mangle en plan-B, noe som spesielt var tydelig i EM-kampene mot England og Østerrike i år. Men Sjøgren har ikke alene skylden for at norsk landslagsfotball for kvinner har levert skuffende. I likhet med herresiden, har også kvinneklubbene slitt med å ta seg til Mesterligaen, som hittil har vært den eneste europeiske turneringen for klubblag. De største profilene forlater de norske klubbene. I stedet for å satse på egne spillere, var klubbenes politikk for noen år siden å hente inn – for fotball for kvinner – dyre utenlandske spillere som sendte de unge, lovende, lokale spillerne ut i kulda, uten at de utenlandske spillerne bidro til særlig nivåheving av den norske Toppserien. At utenlandske spillere ble prioritert, førte til at flere lovende spillere valgte å gi seg, eller trappe ned i klubber i lavere divisjoner, der det fortsatt var gøy å spille fotball.

Riise skal etterfølge en linje med trenere som det har vært "murring" rundt, inkludert Sjøgren. Flere spillere trakk seg fra landslaget i slutten av Bjarne Berntsens periode som sjef etter misnøye. Eli Landsem slapp heller ikke unna "murring" og trakk seg da kontrakten gikk ut i slutten i 2012. I 2015 forsvant Even Pellerud etter misnøye blant spillere med resultatene, og det samme skjedde med Roger Finjord i 2016, til tross for en seiersprosent med kvinnelandslaget på over 71.

Norge har to av verdens aller beste spillere i Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen, profiler som jenter i hele Europa ser opp til. Får Hege Riise disse to "på lag" med seg, kan mye være gjort for å gjenreise æren. Riises kompetanse er det lite i veien med. Høyeste trenerutdanning, sterke resultater med LSK og nå sist med J19-landslaget, som hun ledet til EM-sølv, etter tap mot Spania på overtid i finalen.

Nøkkelen ligger i å unngå alle spillerkonfliktene og ha en tydelig lederstil og fotballfilosofi. De to VM-kvalifiseringkampene til høsten vil avgjøre mye. Sikres VM-plassen vil hun få arbeidsro og slippe pekefingre fra kritikerne. Mislykkes hun, kvesses sablene og hennes tid i sjefsstolen vil trolig bli kort ...